En ny homokamp

Norge må slutte å behandle så mange av sine egne innbyggere som annenrangs mennesker, skriver Dag Øistein Endsjø.

NORSK HOMOBEVEGELSE

har stått på stedet hvil de siste årene ved å bruke all energi på politiske detaljer. Det er på tide at homobevegelsen sier at nok er nok. Vi er ikke interessert i å kjempe nye slag over hver eneste lille tue. Vi vil ha full likestilling og fulle menneskerettigheter. Nå.

Alle former for diskriminering er like forbudt og like forkastelig, slår menneskerettighetene fast. Norske politikere har dessverre misforstått dette. De har i stedet trodd selv at de er snille politikere som gir lesbiske og homofile diverse rettigheter. Vi har aldri blitt gitt noen rettigheter. Vi har bare fått noen av de mange rettighetene som er blitt holdt tilbake fra oss.

Homobevegelsen har delvis seg selv å takke for at ting ikke ser bedre ut. De har vært uten evne til å peke på de grunnleggende sakene. Norge har aldri drevet annet enn ren lappverkspolitikk når det gjelder antidiskriminering. Men Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) har heller ikke krevd noen endelig slutt på all diskriminering. Etter sin store delseier med partnerskapsloven i 1993, har LLH gått seg vill i en jungel av enkeltsaker, uten å se at de alle bare er aspekter av én og samme sak: At staten syntes det er helt ålreit å fortsatt diskriminere lesbiske og homofile.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Homobevegelsen har også godtatt avlat fra myndighetene. Med noen få hundre tusener har Den norske staten prøvd å kjøpe seg fri fra sine forpliktelser overfor all den diskrimineringen lesbiske og homofile utsettes for. LLH fikk finansiert én enkel juridisk stilling med den klausul at denne også skulle fungere som en uformell ombudsordning. Men det er staten som ansvarlig for å forhindre diskriminering. De har ingen rett til å forsøke å kjøpe seg vekk fra ansvaret sitt på denne måten.

I NORGE FINNES

omfattende ombudsordninger mot diskriminering. En frivillig organisasjon helt uten sanksjonsmyndigheter kan ikke ha ansvaret for hele det norske antidiskrimineringsvernet for lesbiske og homofile. Med sin ansvarsfraskrivelse overfor lesbiske og homofile, bryter norske myndigheter rett og slett sine internasjonale forpliktelser om lik rett til rettshjelp og beskyttelse mot overgrep.

Homobevegelsen skal arbeide for best mulige forhold lesbiske og homofile. Det er likevel ikke homobevegelsens ansvar å sørge for at lesber og homser ikke diskrimineres, at lesbisk og homofil ungdom får den støtten de trenger i oppveksten, at det systematisk arbeides for et mer positivt syn på homofili i samfunnet generelt. Dette er statens jobb. Homobevegelsen må kreve at myndighetene tar det ansvaret de etter menneskerettighetene er pålagt.

Hele det norske lovverket må revideres slik at det er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Dette igjen vil få flere konsekvenser. Ordningen med ombud og likestillingssentre utvides til også å gjelde homodiskriminering. Samme vern mot all diskriminering. At livssituasjonen til lesbisk og homofil ungdom ikke lenger systematisk oversees. Slutt på at staten subsidierer og gir kontrakter til homofiendtlige bedrifter og institusjoner.

SELV OM

homobevegelsen har sin egen historie, må vi heller aldri glemme den større kampen vi er en del av. Essensen i vår kamp er å kjempe for like rettigheter, likeverd og likestilling. Dette er den samme essensen vi finner i alle andre borgerrettighetsbevegelser, i alt antirasistisk arbeid, i kampen for funksjonshemmedes rettigheter, i kvinnekampen, i kampen for transseksuelles rettigheter. Lesbiske og homofile må derfor ut og skape allianse med de andre antidiskrimineringsbevegelsene. Diskriminering er diskriminering. Hvordan denne får uttrykk er bare snakk om detaljer. Vi må derfor skape en felles front for menneskerettighetene. Vi må stå mot myndighetene som hele tiden prøver med sin splitt og hersk-politikk mot de forskjellige diskriminerte gruppene. Når vi krever full likestilling og fulle menneskerettigheter for lesbiske og homofile, følger det naturlig at vi også støtter full likestilling for alle andre mennesker.

At homobevegelsen ser ut over sin egen snevre horisont, gagner også oss selv. Dette er den eneste måten å få alle mennesker til å innse at homokampen faktisk gjelder alle. Det er snakk om å få slutt på diskriminering. Uansett årsak. Lesbiske og homofile kjemper den samme saken som Martin Luther King, Nelson Mandela og Simone de Beauvoir.

I siste instans handler det om menneskerettigheter. Vi har alle visse umistelige retter som mennesker uavhengig av seksuell identitet, kjønn, funksjonshemming, etnisitet eller hva det nå skal være.

DET ER STATENS

plikt å beskytte menneskerettighetene. Men hva skal man si om de norske myndighetene, de norske politikerne, som rangerer mennesker som om de skulle være mer eller mindre verdt på grunn av sin identitet? Hvis man noen gang skal få slutt på diskriminering og fordommer, må man begynne med at Norge må slutte å diskriminere så mange av sine egne innbyggere, å behandle dem som annenrangs mennesker. Dette er begynnelsen på den nye homokampen.