IRANSK SKYGGE OVER IRAK: Militssoldater fra Hashd ash-Sha’abi (de såkalte folkelige mobiliseringsenhetene) jubler etter seieren i Kirkuk. Foto: Alaa Al-Marjan/Reuters/NTB Scanpix
IRANSK SKYGGE OVER IRAK: Militssoldater fra Hashd ash-Sha’abi (de såkalte folkelige mobiliseringsenhetene) jubler etter seieren i Kirkuk. Foto: Alaa Al-Marjan/Reuters/NTB ScanpixVis mer

Midtøsten:

En ny Irak-krig er på trappene

Kampen mot IS I Irak er snart over. Nå truer en enda mer omfattende konflikt.

Kommentar

Sammen med en rekke andre vestlige ledere kan vår nyutnevnte utenriksminister Ine Eriksen Søreide få et kjempeproblem i Midtøsten i tida framover. To av Norges samarbeidspartnere, den irakiske hæren og den kurdiske peshmergaen i Nord-Irak, er nemlig i væpnet konflikt med hverandre. Norske soldater trener enheter fra begge grupper, hvordan skal det kunne fortsette?

Et dilemma, ja. Men dette er bare ett av mange internasjonale, regionale og lokale aspekter ved den nye krigen som truer sivilisasjonens vugge i områdene rundt de sagnomsuste elvene Eufrat og Tigris.

DET BEGYNTE med den kurdiske folkeavstemningen i Nord-Irak 25. september, der over 90 prosent av innbyggerne stemte ja til uavhengighet fra sentralmyndighetene i Bagdad og opprettelsen av en kurdisk stat. Massoud Barzani, som sitter på overtid som president for det sjølstyrte kurderområdet, gamblet og tapte. I forrige uke ble den kurdiske pershmergaen kastet ut av byen Kirkuk og området rundt. To store oljefelt røk ut av kurdernes kontroll samtidig. På den humanitære sida er titusener av kurdere blitt flyktninger.

Da de to store kurdiske partene KDP og PUK tok Kirkuk fra den såkalte islamske staten i 2014, så mange en drøm bli til virkelighet. Mange kurdere beskriver byen som deres Jerusalem, noe arabiske irakere ikke akkurat bifaller. Kirkuk er en multikulturell by med kurdisk, arabisk og turkmensk befolkning. Men like viktig som byen er oljefeltene som står for produksjonen av rundt 300 000 fat olje per dag. Dette utgjorde inntil i forrige uke halvparten av det kurdiske Nord-Iraks oljeproduksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅ HADDE NEPPE kurderne fått beholde Kirkuk uansett, men Barzanis folkeavstemning provoserte myndighetene i Bagdad så mye at de ikke engang tenkte på å gå i dialog for å få til en løsning. Og dermed begynte snøballen å rulle. I stedet for å kjempe til siste kurder, som Barzani hadde sagt, la peshmergaen på flukt. Den viktigste fløyen av PUK, som i hvert fall foreløpig styres av Hero Ibrahim Ahmed, enka etter den nylig avdøde lederen Jalal Talabani, skal ha inngått en avtale med irakiske myndigheter om å oppgi sine posisjoner. På Barzanis side blir tilbaketrekkingen blant annet forklart med mangel på ammunisjon. Begge parter skylder på hverandre, og mange frykter at en ny krig kan oppstå mellom de to store kurdiske partiene, slik tilfellet var i Nord-Irak i 1996.

PUK HAR TRADISJONELT støttet Iran, og det er på den bakgrunn man må forstå avtalen som skal ha blitt inngått i forrige uke. Det var nemlig ikke den irakiske hæren som var arkitekten bak militæroperasjonen i Kirkuk, men generalmajor Qasem Soleimani, lederen for den beryktede Al-Quds-brigaden innenfor den like beryktede iranske Revolusjonsgarden. Soleimani er en av de aller mektigste krigsherrene i Irak-konflikten, og han er trolig den reelle sjefen for Hashd ash-Sha’abi (de såkalte folkelige mobiliseringsenhetene). Dette er en irakisk sjiamuslimsk milits som har fått våpen og trening av iranerne, men som også siden i fjor høst har vært tilknyttet den irakiske regjeringshæren. I Mosul fikk ikke Hashd ash-Sha’abi være med på å kaste ut IS, i Kirkuk var det disse militssoldatene som spilte hovedrollen. Akkurat det bør bekymre politiske og militære ledere både i Midtøsten og i Vesten.

I SIN KAMP mot IS har USA gitt Iran fritt spillerom i Irak. Dermed har amerikanerne også, bevisst eller ikke, gitt vekst til iranernes maktambisjoner i den arabiske delen av Midtøsten. Det er ganske så sikkert at amerikanske våpen har havnet i mobiliseringsenhetenes depoter, og kanskje har både amerikanske og norske soldater trent opp folk som i dag er under iransk overkommando. Så kan president Donald Trump skrike så høyt han vil om at han skal bryte atomavtalen med Iran.

Hvordan ser så scenarioene ut i tida som kommer? Det meldes at kurdisk peshmerga skyter mot Kirkuk-området hver eneste dag, og situasjonen kan fort eskalere. Samtidig truer altså en intern kurdisk konflikt og et større iransk engasjement. Vil nabolandene og Vesten bare sitte og se på at det skjer? Neppe.

TYRKERNE har hittil ligget relativt lavt i Irak, men de ser seg ikke minst som beskyttere av turkmenerne i Kirkuk. Selv om president Recep Tayyip Erdogan er i en slags taktisk allianse med Iran, ønsker han ikke at iranerne skal få større kontroll over Irak. Tyrkiske myndigheter ser også med bekymring på utviklingen i det kurdiske Nord-Irak, der den økonomiske og politiske støtten til Massoud Barzani nå er trukket tilbake.

I det allerede så turbulente Midtøsten er en ytterligere opptrapping av krigen i Irak noe som for enhver pris bør unngås. Så spørs det om man ikke allerede har passert punktet hvor det ikke er noen vel tilbake. Dette er noe både Ine Eriksen Søreide og hennes vestlige kolleger nå trolig må bryne seg på.