En ny kald krig?

Høyaktuelt om Russlands ekspansjonistiske planer.

BOK: Det er ikke lett å forholde seg til Russland for tida. Det var på en måte lettere før 1991. Vestlige konspirasjonsteorier viste seg ofte ikke å være konspirasjoner. Det sovjetiske regimet var troendes til alt, men opptrådte likevel nokså forutsigbart, ut fra stormaktsambisjoner og ett sett ideologiske prinsipper.

Til slutt raknet byggverket, pill råttent som det var. 1990-tallet ble preget av markedsliberalistisk frislipp, mafiaopptur og årevis med politisk vanstyre.

Russland trengte atter en sterk mann. Så, i 1999, kom Putin inn fra KGB-kulda forkledd som reddende engel.

Nytt diktatur?

På mange måter fikk han landet på rett kjøl, i hvert fall økonomisk, men samtidig begynte kritiske røster å melde seg: Hvor har det blitt av demokratiet? Ytringsfriheten? Menneskerettighetene? Konspirasjonsteoriene begynte å florere igjen.

Den avdøde journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006) var tidlig ute med å fastslå at Putin-regimet var i ferd med å utvikle diktatoriske tendenser av den klassiske, sovjetiske typen.

I den ferske boka «Den nye kalde krigen» går den britiske Economist-korrespondenten Edward Lucas like langt. Og han går lenger. Hovedpåstanden er at vi står overfor en ny kald krig, med Russland på den ene siden og Vesten på den andre. Here we go again. Og vi som ikke er ferdig med annen verdenskrig engang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi taper

KALD KRIG: Under Vladimir Putin går Russland inn i en ny periode med kald krig mot vesten, hevder forfatteren Edward Lucas. Foto: SCANPIX
KALD KRIG: Under Vladimir Putin går Russland inn i en ny periode med kald krig mot vesten, hevder forfatteren Edward Lucas. Foto: SCANPIX Vis mer

Edward Lucas går lengre enn lengst:

Ikke bare står vi overfor en ny kald krig med Russland, men vi er i ferd med å tape den.

Maktkampen er for lengst vunnet på hjemmebane. Opposisjonen er kneblet, systemet er lojalt og de største energiforetakene er igjen på statens hender. Dermed kan Kreml rette blikket utover. Okkupasjonen av Georgia er bare begynnelsen, skal vi tro Lucas, som også spår at landet etter hvert vil gå etter de baltiske statene.

Olje og gass

De vesteuropeiske regjeringene vil ikke blande seg inn, for de - spesielt Tyskland og Frankrike - har gjort seg avhengig av russisk gassleveranse fra Gazprom og andre statlige selskaper. 40 prosent av tyskernes gassimport kommer fra Russland. For Tsjekkia er tallet 75, for Hellas 84, for Finland 100. Hele 60 prosent av Europas gassforbruk er importert utenfra, cirka halvparten fra Russland.

I en sådan økonomisk knipe - hvem bryr seg da egentlig om Georgia og menneskerettigheter og anstendighet og sånt?

«Den nye kalde krigen» er foruroligende, nesten skummel. Men det er mulig den bør fortæres med en klype salt.

Foruroligende

En ny kald krig?

Lucas er mest troverdig i de deskriptive delene, der han beskriver med harde fakta utviklingstrekkene i Russland under Putin. Mot slutten blir han mer normativ. Lucas oppfordrer Vesten til å ta til motmæle og starte den ideologiske opprustningen. Før det er for seint, som han skriver:

«Vårt system er ikke perfekt, men det er bedre. Det er renere, mer rettferdig, snillere og mer tolerant enn Russlands autoritære, nepotistiske kapitalisme. Det er selvkritisk.»

Selvoppfyllende

Nokså pompøst, men den siste påstanden er i hvert fall korrekt. Og denne kritikken bør utøves mot vestlige journalister som hevder at kriger er på vei.

Den først kalde krigen begynte med et postulat om en ny ideologisk krig og det har vært mange på 1990-tallet som har sett en ny variant i konfrontasjonen med islam. Alle disse påstandene er profetier, som lengter etter å bli selvoppfyllende. Edward Lucas vil gjerne få rett. Men det ønsker ikke vi andre.