En ny klasse

FINANSELITEN: Dagbladets John O. Egeland har 8. august en interessant kommentar på avisens side 3, hvor han belyser finanselitens forsøk på å definere seg selv som en ny klasse; en slags nomenklatur av spesielt storartede og uunnværlige mennesker. Denne selvforståelsen er, ifølge Egeland, årsaken til at vi nå ser fremveksten av en økonomisk overklasse av ledere som ter seg som fjerne fyrster, uten evne til å se det samspill av mange ulike aktørers innsats som all verdiskapning er avhengig av.

Vi er nok mange som i likhet med Egeland er bekymret over den forvitring fellesskapsforståelsen har vært utsatt for de siste årene, og som nå nylig kom til syne i Hydro-saken. Og det er grunn til å undre seg over at dagens ledere, som for en stor del er oppvokst i en etterkrigstid preget av den finstemte balansen mellom individets og fellesskapets behov, kan gi seg selv rett til å se bort fra det samme fellesskapets normer og regler. Årsakene til dette er sannsynligvis mange og sammensatte. Men et moment kan imidlertid være verd en kommentar.

Det har i debatten rundt Hydro-opsjonene kommet fram at ledere, advokater og andre aktører i saken ikke bare er eller har vært kolleger, men i tillegg også involvert i hverandres liv i en sinnrik vev av svogerskap, fadderskap, vennskap og andre personlige relasjoner. Selv om dette ikke skulle rammes av formelle habilitetsregler, skal det ikke mye fantasi til for å anta at slike konstellasjoner ikke akkurat virker befordrende på evnen til å stable opp motforestillinger eller bringe kritisk tankegods til torgs. Årsaken til at det er blitt slik er innlysende. Den gjengse tanke om at «vi er så få her i landet» har rett og slett forledet oss til å tro at det kun er noen få utvalgte mennesker, alt vesentlig med adresse Oslo 3, som kan aksle ledertrøyene i næringslivets toppdivisjon. Tiden er nå overmoden for å tenke nytt når det gjelder rekruttering til viktige lederverv.

Finnes det så næringslivsledere som har et videre perspektiv? Det tror jeg, og jeg kan her vise til et godt eksempel. I forbindelse med diskusjonen rundt Telenors opsjonsprogram for en tid tilbake, ble administrerende direktør i Sparebank1 Nord-Norge, Hans Olav Karde, intervjuet av regionavisen Nordlys. For de uinnvidde kan det bemerkes at Sparebank1 er Nord-Norges viktigste finanskonsern – forøvrig en bedrift som går så det griner. På avisens spørsmål om administrende direktørs syn på opsjoner, var Karde krystallklar; han hverken hadde eller ønsket seg opsjoner, og han la til at han hadde en lønn han var fornøyd med og som stod i forhold til den arbeidsmengde og det ansvar jobben innebar. Og så kom han med en tilføyelse som flere enn meg la merke til:

«En viktig drivkraft for mitt arbeid», sa Karde, «er at jeg i min posisjon kan være med å bidra til verdiskapning og vekst i landsdelen.»

Uforpliktende prat? Jeg tror ikke det. Farlig for bunnlinja? Neppe.Hans Olav Kardes utsagn er rett og slett et uttrykk for at det utmerket godt går an å kombinere strålende bedriftsledelse med en grunnfestet ansvarsfølelse overfor det fellesskap en selv og den bedriften man leder er en del av. Og hva mer er: jeg tror faktisk det finnes flere næringslivsledere som deler Kardes syn. Det er bare så altfor sjelden at slike lederes synspunkter får komme til uttrykk i såkalte toneangivende media. Når så vi sist resonnementer som dette utdypet i f.eks Dagens Næringsliv?

Dermed har vi en utfordring. Regjeringen Stoltenberg har lagt fram en eierskapsmelding som knesetter noen viktige prinsipper for lederes avlønning i hel- eller deleide statlige selskaper. Denne høsten skal det blant annet velges styre for den nye giganten i norsk næringsliv; det fusjonerte selskapet StatoilHydro. Da blir det viktig å bryte med noen tilvente forestillinger om hva slags kompetanse man vil ha behov for. Tiden er nå inne for å rekruttere langt bredere både geografisk og sosialt enn det man hittil har gjort når det gjelder viktige styreverv. Det er bare på denne måten man kan realisere intensjonen i den politiske kurs som nå er lagt, gjennom å hente inn mennesker som med usvikelig sikkerhet vet at det går an å kombinere god bedriftsledelse med en rotfestet evne til å ta samfunnsmessig ansvar.

Finnes det næringslivsledere som har et videre perspektiv?