Den kinesiske modellen for etikk og dataforvaltning lager bedre AI enn vår, og dette tvinger oss inn i et digitalt dilemma. For hva har vi egentlig å stille opp med i utviklingen, når grunnverdier som personvern settes på spill?

På Arendalsuka sa Nikolai Astrup (H) at han på besøk hos Google hadde fått komplimenter for dataene vi har i Norge; i Google har de geniale forskere og enorme mengder datakraft, men ingenting som kan måle seg med kreftregisteret vårt når det kommer til datakvalitet. Men får vi brukt denne gullgruven?

At «data er gull», kanskje den nye oljen for Norge, er spennende og utrolig utfordrende. For hvordan forener vi etiske idealer om individets frihet og personvern med behovet for å utvikle AI, hvor enorme datamengder behøves?

Kunstig intelligens beror i de fleste tilfeller på maskinlæring, hvor hovedingrediensen er data. Steget fra tusen datapunkter til en million datapunkter kan være steget fra en ubrukelig algoritme til en som utkonkurrerer mennesker.

I Kina har statlig støttet tilgang til data vært av avgjørende betydning for suksessen. Fraværet av reguleringer som beskytter individets råderett over personlige data er intet mindre enn perfekt grobunn for utvikling av kunstig intelligens.