TAP: Lars Lagerbäck gikk på tap i sin første kamp som trener for det norske herrelandslaget i fotball da Norge tapte 2-0 mot Nord-Irland i Belfast i går. Foto: Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
TAP: Lars Lagerbäck gikk på tap i sin første kamp som trener for det norske herrelandslaget i fotball da Norge tapte 2-0 mot Nord-Irland i Belfast i går. Foto: Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

En ny mann triller terningen

Hvis vi skal vurdere effekten av å skifte trener, må vi ha i bakhodet at fotball er et svært marginalt spill. Ofte blir resultatet i en enkelt kamp et helt annet enn spill og sjanser skulle tilsi.

Meninger

Kanskje det snur nå, tenkte vi nok, nå når vi har fått en ny og ikke minst merittert trener. Kanskje landslaget begynner å vinne igjen. Men det gikk ikke, ikke i det hele tatt. VM går uten oss, men som fotballfolk alltid gjør: Vi ser fortrøstningsfullt fram mot neste mulighet, og starten på EM-kvalifisering er bare et drøyt år unna.

I likhet med mange andre tror jeg NFF kan ha gjort et scoop når de fikk tak i Lars Lagerbäck. Ikke bare har han gode resultater, han egner seg trolig også spesielt godt til å lede lag som er i posisjon til å slå nedenfra, som Norge utvilsomt må gjøre, hvis vi da i det hele tatt har noen slagkraft. Jeg tror han har en filosofi som passer de norske spillernes ferdigheter (eller i internasjonalt perspektiv: mangel på sådanne) bedre enn Per Høgmos tro på at vi skulle prøve å styre kamper nærmest uavhengig av motstander. Er ferdighetene dårligere enn motstanderens, må man vinne med strategi, taktikk og offervilje. Det tror jeg Lagerbäck har skjønt, selv om spillerne ikke akkurat oste av offervilje i går.

Det er vanlig å tro at et trener- eller managerskifte kan forløse et lags iboende kraft og potensial. Vi ser det jo hele tida.

Men likevel: Fotballag, enten det er klubber eller landslag, skifter jo ofte trener. Hver gang det oppstår en lengre serie med dårlige resultater, er treneren den første man peker på som det svake ledd. Det kan være gode grunner til det. Trenere som fungerte godt for ett år siden, kan miste tråden eller tilliten i en spillergruppe. Mye tyder på at det skjedde med den genierklærte Claudio Ranieri i Leicester: Mannen bak det sensasjonelle ligagullet måtte gå, og plutselig begynte laget å vinne igjen. Norge hadde vært gjennom en lang og vond periode da Åge Hareide trakk seg. Inn kom Drillo som vikar. Da startet vi med å slå Tyskland på bortebane.

Man skal imidlertid være svært forsiktig med å tolke kortsiktige resultatforbedringer etter et manager- eller trenerbytte som uttrykk for at det var en korrekt beslutning å satse på nytt og friskt blod. Dette er ett av mange poenger i The Numbers Game av Chris Anderson og David Sally, en langt fra feilfri, men likevel interessant bok.

Hvis vi skal vurdere effekten av å skifte trener, må vi ha i bakhodet at fotball er et svært marginalt spill. Ofte blir resultatet i en enkelt kamp et helt annet enn spill og sjanser skulle tilsi. Rett som det er kan man ha uflaks (eller flaks) i flere kamper etter hverandre også. Akkurat som du av og til kan kaste en terning 20-30 ganger uten å få en eneste sekser, kan et lag forspille målsjanse på målsjanse i kamp etter kamp, og tape kamper de hadde fortjent å vinne.

Ett av poengene til Anderson og Sally er at det er stor sjanse for at en manager får sparken på tampen av en rekke med kamper hvor laget har hatt marginene mot seg. Publikum og presse har ikke alltid tålmodighet til å se bak resultatene, som det heter, og ledelsen er nødt til å vise handlekraft i møte med kritikken. Da er det treneren eller manageren som ligger tynnest an, i og med at det sjelden fremstår som fristende for ledelsen å gå av selv.

Med andre ord: Når en manager får sparken, er det ofte fordi laget i en periode har hatt uflaks. Over tid vil jo resultatene normalisere seg: Over en hel sesong er sjansen for at laget havner omtrent på riktig sted i forhold til spill og sjanser mye større enn at tabellen etter fem-seks runder gir et riktig bilde. Men en manager som har uflaks i fem-seks kamper på rad, ligger nesten like tynt an som en som leder laget sitt dårlig i fem-seks kamper på rad.

Det betyr at manageren som hentes inn rent statistisk vil ha gode sjanser til å snu trenden, selv om prestasjonsnivået – målt som «spill og sjanser» - er det samme som før. Det som framstår som en plutselig forbedring av resultatene, trenger ikke skyldes at den nye manageren har gjort grep som har gitt spillerne selvtillit, eller at spillet flyter bedre. Det kan rett og slett være uttrykk for at resultatene normaliserer seg i forhold til spill og sjanser.

Nå tror jeg som nevnt at Lagerbäck er bedre egnet for dagens norske landslag enn Høgmo. Det er dessuten sant at en ny trener under visse forutsetninger kan skape ny entusiasme blant publikum, og det kan i seg selv av og til være grunn god nok til å gjøre et skifte. Men fotballen er så marginal at man aldri skal se seg blind på kortsiktige svingninger i resultatene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook