En ny New Deal

For et år siden trodde jeg at jeg visste hva som ville skje i dette valget: Det ville bli en folkeavstemning om konservativ økonomisk politikk, noe som ville føre til en stor seier for demokratene og en fundamental endring i hvilken retning landet tar. Deretter så det i noen få pinefulle måneder ut som om jeg hadde tatt fullstendig feil. Men nå, litt over fire uker før velgerne går til urnene, er jeg tilbake ved min opprinnelige spådom.

I den siste boka mi, «The Conscience of a Liberal», hevdet jeg at den konservative bevegelsen som nå dominerer Det republikanske parti, har drevet en politikk som avler ulikhet og usikkerhet, og som har gjort det store flertallet av amerikanere dårligere stilt. Republikanerne har likevel klart å vinne valg gjennom identitetspolitikk – først og fremst ved å utnytte rasehat blant hvite. Men identitetspolitikken var i ferd med å miste sin virkning, for USA er blitt mer tolerant og, for å si det rett ut, mindre hvitt. Som følge av det var epoken med konservativ dominans over.

Valget i 2006, som satte en bråstopp for det tilsynelatende permanente republikanske flertallet, lot til å bekrefte min teori. Det valget ga demokratene et større flertall i Representantenes Hus enn republikanerne noen gang fikk i løpet av sin tolv år lange dominans. Dessuten er dette nye demokratiske flertallet progressivt på en mye mer solid måte enn alliansen mellom liberale fra nord og dixiekrater før 1994. Og jeg forventet at valget i 2008 skulle videreføre og befeste det maktskiftet, noe som i sin tur ville føre til en forandring i føderal politikk – en ny New Deal.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men en stund så det ut til at demokratene generelt og Barack Obama spesielt hadde mistet tråden. I stedet for å gå imot republikanernes økonomiske resultater brukte Obama primærvalgene og de første par ukene av presidentvalgkampanjen på å fremstille seg selv som en politiker hevet over partipolitikken, en som overskred det tradisjonelle partiskillet.

I talene sine holdt han gjerne begge partier like ansvarlige for elendigheten i landet, og kritiserte den feilslåtte politikken til både høyre- og venstresida like kraftig. Og når han snakket om økonomi, lot han virkelig til å anstrenge seg for å unngå å skåre politiske poeng: så sent som i begynnelsen av august snakket han fortsatt om hvordan inntektene hadde steget «i løpet av 1990-årene» og falt «i løpet av de siste årene», mens han av en eller annen grunn unnlot å nevne at de gode årene hadde funnet sted under en demokratisk president og de dårlige årene under en republikansk president.

Mangelen på et kraftfullt økonomisk budskap fra Obama gjorde at John McCains kampanje, nå ledet av Karl Roves tilhengere, kunne gjøre to ting. For det første klarte de å utydeliggjøre spørsmålet om hvem som tilbød «forandring» – for hvis forandring ikke var klart definert som en avvisning av konservativ økonomisk politikk, kunne også McCain hevde at han var en kandidat som ønsket forandring. For det andre, når økonomien ikke spilte hovedrollen, var det plass til en ny versjon av den gamle identitetspolitikken. Ikke bry dere om detaljer i det politiske innholdet, var budskapet fra McCain, Obama er ikke en av oss – han er kjendis, ikke som hockeymammaen Sarah Palin.

Og McCains taktikk var effektiv. I begynnelsen av september virket det som om det tilsynelatende umulige kunne skje: en republikansk seier i et år der alt i overveiende grad begunstiget demokratene – den økonomiske situasjonen på kort sikt, langvarig stagnasjon i arbeidende amerikaneres inntekt og allmennhetens avsky for Bush-administrasjonen.

Men alt det har endret seg de siste ukene. Noe av det som har endret seg er selvsagt at finanskrisen er blitt verre – Lehmans fall, panikken i markedene, og Bush-administrasjonens innrømmelse av at det trengtes en enorm statlig hjelpepakke – noe som har fanget velgerkorpsets oppmerksomhet. Men litt heder bør også Obama få, siden han reagerte på de synkende tallene i meningsmålingene ved å bli langt dyktigere til å formidle demokratenes økonomiske budskap. Nå for tiden forsøker ikke Obama å fordele skylden likt på høyre- og venstresida, han fordømmer «en økonomisk filosofi som sier at vi skal gi mer og mer til dem som har mest og håpe at velstanden drypper ned til alle andre,» og beskriver krisen som «en endelig dom mot denne feilslåtte filosofien.» Han høres med andre ord i stor grad ut som Bill Clinton i 1992. Og det er en god ting.

Så valget vil bli en folkeavstemning om konservativ økonomisk politikk likevel. Og selv om ingenting er sikkert i politikken, er sjansen stor for at denne folkeavstemningen faktisk vil gi en stor seier til Obama og hans parti. Hva de vil gjøre med den seieren er et annet spørsmål, men i hvert fall foreløpig ser mulighetene for en ny New Deal gode ut igjen.

Oversatt av

Rune Rogndokken Moen

© New York Review of Books,

distribuert av The New York Times

Syndicate. Norsk enerett for

Dagbladet.

•Paul Krugman er spaltist for

The New York Times og professor

i økonomi og internasjonale

spørsmål ved Princeton

i New Jersey.