En ny posisjon

Det er en av tilværelsens mange merkverdigheter at det høsten 1998 oppstår en debatt mellom konsernsjefen i Telenor og en journalist i Dagbladet om den nasjonale strategiske betydningen til Ole Hallesby og til Kinamisjonen - seinere Misjonssambandets - store leder Ludvig Hope. Men sannelig, Tormod Hermansen går ut med bud om en slik debatt når han i en artikkel om de nasjonale strateger overraskende framhever Hope framfor Hallesby!

Eller sagt direkte, men på en svært mild måte: Den diskusjonen ville bli perifer. I den vesentlige og viktige debatten dreier det seg snarere om Tormod Hermansens rolle og posisjon.

Utgangspunktet er professor Rune Slagstads verk «De nasjonale strateger», en fortelling om moderniseringen av Norge. I en kommenterende reportasje fra lanseringen av boka gjorde jeg et poeng av møtet mellom Slagstad og en av de personene han omtaler som representant for den markedsteknokratiske utviklingen: Tormod Hermansen. Det var et relevant grep, fordi møtet rommet ulike fronter i den samfunnspolitiske og kulturelle utviklingen. På et vis har Rune Slagstad skrevet og arbeidet seg fram til nettopp den konfrontasjonen. I skildringen av denne scenen kom jeg med et par bemerkninger om Hermansens opptreden, som jeg håper vi kan se bort fra etter dette svaret: Jeg skrev at Hermansen sa et par ting som åpenbart var gale, som at Konrad Nordahl ikke var nevnt i Slagstads bok. Dersom Hermansen hadde sett i personregistret, ville han ha oppdaget det. Dette er selvsagt en bagatell, ingen «alvorlig feil», det var snarere en letthet jeg ikke kunne motstå i etableringen av scenen mellom Slagstad og Hermansen.

  • Det er i motsetningen mellom de to vi finner tilløp til en ny og spennende debatt om både den kulturelle og demokratiske utviklingen. Samtalen mellom disse posisjonene er mangelvare, noe som blant annet skyldes at det akademiske miljøet i altfor lang tid har levd isolert, og at de sosialdemokratiske markedsteknokratiske strategene i sine stadig mer fristilte posisjoner fjerner seg fra det demokratiske rom for å drive med sitt i konsernenes styrerom og i de statlige administrasjonene. Som Slagstad påviser: Paradoksalt nok er det systemkritikere på konservativt hold som forsvarer den demokratiske grunntanken på det økonomiske feltet. Tormod Hermansen skal derfor ha ros for at han både deltar på lanseringen og etterpå griper til pennen, men hvor er de andre i «den markedsteknokratiske elite av sosialdemokratisk herkomst»: Einar Førde, Harald Norvik og Gudmund Hernes?
  • Rune Slagstads bok kan leses på flere måter: som et vitenskapelig idéhistorisk verk som gjennom sin analyse gir et bidrag til å forstå dagens pregende krefter, politisk som kulturelt, eller som en personlig erkjennelses- eller dannelsesfortelling der Slagstad i sin gjennomgang av den akademiske elitens strategiske posisjoner arbeider seg fram til et eget standpunkt (via Monrad og Skjervheim), og ender ikke langt fra Francis Sejersted og Kåre Willochs demokratiske kapitalisme. I begge tilfeller rammer kritikken den sosialdemokratiske eliten, i det første som en samfunnsvitenskapelig systemkritikk, i det andre som et personlig moralsk oppgjør. Med dette kan Slagstad ha lagt grunnlaget for nye fronter og ikke minst en ny tenkning på venstresida i norsk politikk. Det er kanskje ikke så langt fra Slagstad til SVs Erik Solheim, eller, som vi ser mer og mer, fra Willoch til Solheim.
  • Jeg skulle ønske at Hermansen utdypet nærmere sin posisjon i forhold til Slagstads kritikk, en posisjon som nettopp i disse dager med Telenors børsinntreden løsrives fra den demokratiske folkelighet, ja, fra sitt grunnlag i fagbevegelsen. Denne forandringen kan da umulig bare være en rasjonell teknisk-instrumentell affære?
  • Og Hallesby og Hope? Der er jeg dypt uenig med Hermansen, på dobbelt vis. Ludvig Hope var ingen ubetydelig person i kirkehistorisk sammenheng, men som nasjonal strateg var han ikke i nærheten av Ole Hallesbys virke og betydning. Et blikk på mellomkrigstidas kulturfeider burde si nok om det. Dernest, slik jeg har forstått Slagstad, så er hans posisjon (og begrensning!) den akademiske. Innenfor den rammen er det naturlig at Hallesby får mer oppmerksomhet enn Hope, akkurat som markedsteknokratene får større omtale enn Konrad Nordahl.