En ny rovviltforvaltning

Rovdyr og beitedyr må skilles i tid og rom.

JEGER: Alle gauper er såkalte skadegjørere og hvor mye gaupa dreper, er avhengig av tilgangen på ubeskyttet sau, skriver forfatterne.Foto: Bjørn-Owe Holmberg
JEGER: Alle gauper er såkalte skadegjørere og hvor mye gaupa dreper, er avhengig av tilgangen på ubeskyttet sau, skriver forfatterne.Foto: Bjørn-Owe HolmbergVis mer

||| Rovdyrforvaltning: Konfliktene rundt rovdyr og husdyr i Norge utgjør en uholdbar situasjon for mange. Det er brukt store ressurser på forskning på disse konfliktene de siste 15 åra. Det er på tide at denne kunnskapen blir benyttet.

Kun fem prosent av Europas store rovdyr finnes i Norge, men norske myndigheter står for utbetalingen av nær halvparten av rovdyrerstatningene i Europa. Årsaken er at de fleste norske sauer fremdeles går ubeskyttet på utmarksbeite i områder med store rovdyr. De siste 5 åra har 177 749 sau og lam blitt erstattet som drept av jerv, gaupe, bjørn eller ulv. I media handler den norske rovdyrdebatten mest om ulv og bjørn, men jerv og gaupe står for mer enn 60 prosent av tapene av sau. Til sammenlikning står ulv for bare 3 prosent av tapene disse åra.

I motsetning til våre europeiske naboer er fremdeles fokuset i Norge på en reaktiv forvaltning i form av enklere adgang og mer effektivt uttak av såkalte «skadegjørere». Effekten av uttak av «skadegjørere» forutsetter at det finnes individer som forårsaker flere problemer enn andre rovdyr i bestanden. Dette kan i prinsippet skje ved at det finnes problemindivider som gjør mer skade en andre innen en sammenhengende bestand av rovdyr. Eventuelt kan et problemindivid sies å være et individ med tilgang på sau, som for eksempel en ulv utafor ulvesonen.

15 års feltstudier av gaupers predasjon på sau viser imidlertid at alle gauper er «skadegjørere», og hvor mye gaupene dreper er avhengig av hvor mye ubeskyttet sau de har tilgjengelig. I områder med reproduserende bestander av gauper er den lokale effekten av å skyte gauper på lammetap kortvarig.

Det tar kort tid før et ledig revir på ny okkuperes av gaupe, og den nye gaupa tar i regelen det samme antall lam som den forrige. Det er dermed størrelsen på gaupebestanden som bestemmer tapet av lam på regional skala. Det samme er også vist for jerv og bjørn.

I områder med reproduserende bestander av gaupe vil skadefelling på sommerstid dermed i prinsippet bare fungere som ordinær bestandskontroll på lik linje med kvotejakta i februar. Effekten av en skadefelling på tapene vil selvfølgelig være mer langvarig utafor eller i utkanten av en sammenhengende rovviltbestand. Man kan også stille spørsmål ved de etiske sidene ved skadefelling av gaupe på sommeren, da sjansen for å felle ei hunngaupe med avhengige unger er stor.

Den årlige kvotejakta har i mange miljøer blitt svært populær, og regulerer bestanden av gaupe effektivt. Den har også vist seg å ha en betydelig konfliktreduserende effekt. Med unntak av fellingstillatelser innenfor rovviltsikre gjerder eller i områder der gaupene ikke skal tillates å etablere seg, vil en enklere adgang til skadefelling av gaupe ikke ha stor betydning på tap av sau fra dagens nivå. Gitt det vedtatte bestandsmålet på 65 familiegrupper av gaupe og dagens driftsform med frittgående sau, vil derfor fortsatt mellom 8000 og 9000 tusen sau og lam bli drept av gaupe årlig i Norge framover.

Rovdyr og beitedyr må skilles i tid og rom, og i rovdyrområder må det skje radikale endringer i driftsformen. Dette er selvfølgelig ikke uten utfordringer, men det er den eneste veien videre som gir reduserte tap av sau. En forvaltning bare baserte på uttak av såkalte «skadegjørere» er bortkastede tid og penger, og vil bety fortsatt unødvendig mange døde sauer og rovdyr.