En ny slags motstandskjempere

Det sies at vi er inne i en høyrebølge, og altså fredfylt «upolitisk» tid – men hos den unge Lars Saabye Christensen er desperasjonen fremdeles levende. Eller snarere: det virker som om han først nå, eller nettopp nå, har fått den helt fram i øynene.

Den «innsikt», som den nye samlingens tre første dikt har i tittelen, er en innsikt i fremmedgjøring. Menneskelige følelser henger som klæsvask til tørk på snoren, ideologier og abstraksjoner marsjerer i gatene, mens «kropper sitter tilbake / med knyttede never / mot vegger / og dør». –Så kan man si at resten av boka logisk handler om bevisstgjøring.

Det neste diktet. «Regndans», har en liksom-Bjørnson´sk tro på alle tings evige forandring, men med en billedbruk og en rytme som gir mening her og nå: «hva annet er havet / enn ventende regn / før alt blir snudd opp ned!» Da er det ikke evolusjon men revolusjon man assosierer til. Og noen sider senere: «overalt hvor mennesker møtes / oppstår ulykker / i lengden er det ikke nok med trafikklys / ... / nå er tiden inne for et nytt mønster».

Fremmedgjorthetens bevisstgjøring fortsetter: «Gamlehjem er nedlagte fabrikker.» «I kontorene sitter ekte mordere. / Uteliggeren har hundre dører: / Du står i hver av dem.» «Om dagen bærer vi klær for å syns», men «midt i hjertet er vi alle røde!» «omringet av fiender og venner / lever du midt i en kulisse / produsert for dagsrevyer / ... / lever du midt mellom / utmattelsen / og lynangrepet».

Saabye Christensen ser på sin egen generasjon samtidig som en videreføring av soldat-ofre gjennom alle tider, og som en helt ny slags motstandskjempere. Deres ansikter er ugjenkjennelige for mødre og fedre, ikke bare fordi de i fortid og framtid er istykkerslåtte, men fordi, de på sin nye måte også er vakre, - og nettopp slik er de hemmelig gjenkjennelige for hverandre. De er indianere midt inne i dette ville Vestens umenneskeliggjørende territorium, de møtes rundt tilfeldige leirbål og deler hverandres forargelsesvekkende fredspipe. Før de lister seg videre.

Som tilhørende den eldre generasjon står anmelderen litt fremmed akkurat her. Men ikke overfor den flere-plans opplevelse som kjennetegner denne samlingen, og gjør den spenningsfylt. «En radioaktiv gud / trekker piggtråd langs himmelen», heter det, - og: «det barn du var skal du aldri bli / den du er skal du snart glemme».

Gjennom tre bøker har Saabye Christensen vært ustanselig talentfull. Med denne fjerde har han godt rom omkring seg. Han skal slippe å høre mer, fra meg iallfall, om hvem han måtte ha lært av. Den knappe, saklige diksjonen med en billedteknikk, som får en til å tenke på illuminerende kortslutninger, er tidstypisk nok. Han følger også helt sin egen bane.