Songs of the Pick.
By Gerard Sekoto.
(1946-1947)

Oil painting on canvas.
Songs of the Pick. By Gerard Sekoto. (1946-1947) Oil painting on canvas.Vis mer

En ny, svart bølge

Verdens øyne er rettet mot fotball-VM i Sør-Afrika. Kan lærkula også bidra til at flere nordmenn gjenoppdager den sørafrikanske litteraturen?

Spør en gjennomsnittlig norsk leser om hvilke forfattere hun eller han assosierer med Sør-Afrika, og svaret er nokså sikkert Coetzee, Gordimer, Brink. Altså tre hvite 70-80-åringer. Mye kunne vært sagt om disse; to av dem har mottatt Nobelprisen og alle er still going strong. Men hva med de svarte forfatterne? Hvor er de? Er det ikke på høy tid - i et land der 75 % av befolkningen er svarte og denne befolkingsgruppen med apartheids fall fikk en ny frihet - at nettopp de svarte stemmene begynner å gjøre seg gjeldende?

Så snakkes det også om en «ny, svart bølge» i sørafrikansk samtidslitteratur. Skjønt «ny»: Å anta at det ikke fantes fremragende svarte forfattere også før og under apartheid - bare fordi det nevnte triumviratets posisjon som ambassadører for sørafrikansk litteratur kan synes altoverskyggende - er ikke bare historieløst, men direkte feil.

På femtitallet, for eksempel, få år etter at Nasjonalistpartiet kom til makten og apartheid formelt ble innledet, blomstret en rik svart litteratur i tidsskriftet Drum. Drum-kretsen skrev om livet til de svarte i de fattige bydelene i og utenfor Johannesburg, og satte opp teaterstykker med svarte skuespillere og for et svart publikum. «Min stemme er deres stemme», sa magasinets litteraturredaktør Es’kia Mphahlele om sitt forhold til dette publikumet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Massakren i Sharpeville i 1960, der 69 svarte demonstranter ble drept, førte ikke bare til at ANC ble forbudt, men også til at Drum-kretsen ble oppløst og drevet i eksil. Men utover på 60-tallet oppstår en «ny, svart bølge»: Steve Biko stifter Black Consciousness Movement (BCM), som har som uttalt mål å gjenreise de svartes stolthet. Mongane Serote og Mafika Gwala, hvis verk må ses i lys av BCM, etablerer seg som viktige poeter. Serote har sagt: «Frigjøringskampens retning må være den svarte forfatterens retning». Og i et dikt skriver Gwala at «så lenge mitt lands gjerninger er upoetiske, er det poetisk å være i opposisjon».

BCMs kamp kulminerer i og med Soweto-opprøret i 1976 og Bikos død året etter. Den svarte sørafrikanske litteraturen kan i det hele tatt vanskelig betraktes løsrevet fra disse vendepunktene i Sør-Afrikas historie: Apartheids begynnelse i 1948 - Sharpeville - Soweto - og apartheids fall i 1994. Så hva skriver man om etter apartheid? Hva er den svarte forfatterens retning når frigjøringskampen er vunnet?

Som kjent har Sør-Afrika etter apartheid fortsatt en rekke problemer å stri med: fattigdom, kriminalitet, arbeidsledighet, AIDS. Det er med andre ord nok for en forfatter å ta av. Og mens apartheidtidens virkelighetsbilde bokstavelig talt var svart-hvitt, skriver de nye forfatterne frem komplekse identiteter der klasse, seksualitet og hudfarge former selvforståelsen på nye måter, og de bruker den nyvunne friheten og bortfallet av sensur og selvsensur til å skildre betente temaer svært utilslørt.

Kabelo Sello Duiker er en slik forfatter. «Thirteen Cents» (2000) fikk Commonwealth Writers’ Prize for beste romandebut på det afrikanske kontinent da den kom ut. Den handler om en foreldreløs, svart gategutt som må prostituere seg for å overleve. Voldtekt er i sørafrikansk kontekst sjeldent bare en voldtekt, men også en allegori med politisk sprengkraft. Tenk bare på Coetzees «Vanære», der tre svarte menn voldtar en hvit kvinne og den hvite hovedpersonen utnytter sin stilling som professor til å ha sex med en farget, kvinnelig student. Men Duiker kompliserer bildet ved å la sine svarte, mannlige protagonister voldtas av hvite og svarte menn.

«Jeg beundrer ham for at han i et klima der homoseksualitet betraktes som en hvit manns tilbøyelighet, tør å gå inn i tabubelagte områder og skrive så ærlig», har forfatteren Phaswane Mpe sagt om sin kollega. Mpe, som selv hadde en doktorgrad om seksualitet i litteraturen etter apartheid, er kjent for AIDS-romanen «Welcome To Our Hillbrow» (2000). Et ledemotiv i romanen er hvordan unge forfattere ikke får utgitt sine bøker og anses som vulgære fordi de snakker rett fra levra, også når de snakker om sex. Det er ettervirkningene av apartheidtidens hang til eufemismer, som dypest sett skjulte en grim virkelighet, Mpe vil til livs.

Tragisk nok døde Mpe i 2004, og Duiker tok sitt liv bare en måned etter. Begge var i begynnelsen av 30-årene og spådd en lysende litterær fremtid. «De etterlot seg et vakuum i Sør-Afrikas litterære verden», uttalte forfatteren Niq Mhlongo.

Mhlongo, Sør-Afrikas representant under «Afrikansk uke» på Litteraturhuset i Oslo i fjor, er blant dem som forsøker å fylle vakuumet. Han har tatt til orde for en opprustning av biblioteker og bokhandler i de fattige svarte bydelene, og for en litteratur som handler om temaer et ungt, svart publikum kan kjenne seg igjen i. Slik fører Mhlongo stafettpinnen videre fra Drum- og BCM-forfatterne. Faren med en slik programmatisk litteratur er selvsagt at den degenererer til en kunst for sakens eller til og med markedets skyld.

Noen nyere titler som er verd å merke seg: «The Madams» (2006) av Zukiswa Wanner, «When a Man Cries» (2007) av Siphiwo Mahala, «I Ain’t Yo Bitch» (2009) av Jabulile Bongwie Ngwenya og «A Man Who Is Not A Man» (2009) av Thando Mgqolozana. Som titlene indikerer spiller kjønn en viktig rolle også i disse bøkene, man kunne kanskje si: en usikker mannlighet versus en potent kvinnelighet. Det i seg selv er ikke uinteressant.

Wanners bok har et spennende premiss: En svart kvinne ansetter en hvis hushjelp. Fortsatt i dag er dét nærmest utenkelig. Dessverre utnytter ikke «The Madams» muligheten til å si noe interessant om de mentale strukturene som henger igjen fra apartheidårene, men ender opp som en sørafrikansk versjon av «Frustrerte Fruer».

«When a Man Cries» og «A Man Who Is Not A Man» handler om henholdsvis seksuell utnytting i ANCs rekker og omskjæring med blodige konsekvenser. Omskjæring av menn er fortsatt en utbredt rituell praksis i Sør-Afrikas mer tradisjonelle samfunnslag, og ikke sjelden går det galt. Romanen spør: Hvor lenge skal denne praksisen pågå? Og: Hva er en mann uten fallos? Eksplosiv tematikk til tross, begge disse romanene er for moraliserende og forutsigbare til å overbevise litterært.

Til slutt «I Ain’t Yo Bitch»: «Denne boka er mer skadelig enn kokain, og det er derfor foreldrene dine ikke vil at du skal lese den» står det på baksiden. Den lesbiske hovedpersonen er like hardtslående og tøff i trynet som markedsføringen. Romanen formelig renner over av de saftige glosene Mpe etterlyste og karakterene tenker koffert 24 timer i døgnet. Handlingen er rotete. Men Nwenyas bok har skapt livlig debatt på Facebook og tydeligvis lykkes i å begeistre og nå målgruppen. «I Ain’t Yo Bitch» eksemplifiserer at svart litteratur kanskje må gå nye veier for å bli sett, men også at frihet til å skrive det man vil i seg selv ikke er en garanti for kvalitet. Det kan som kjent være lettere å være i opposisjon enn i posisjon, også litterært.

Christian Kjelstrup er forlagsredaktør. Han har oversatt Kabelo Sello Duikers «Thirteen Cents» til norsk, under tittelen «Jeg har sett mørkets indre».