En ny trosretning

Unge, talentfulle artistspirer ruller inn på kommende helgs Bylarm-konferanse. For å vise seg fram for en musikkbransje som har talent-vegring.

De har navn som Amy Sexton, Bronco Busters, Shaft, Skanksters, Wunderkammer og Fab Foursome. Alle opptrer de for en samlet musikkbransje som for andre året på rad samles under vignetten Bylarm.

Bylarm kunne knapt nok oppstått på et mer presserende tidspunkt. Sist helgs Spellemann-show resulterte riktignok i priser til såpass nye og bra navn som Bertine Zetlitz, Covenant, Päronsoda, Vidar Busk og D'Sound. Men samtidig var kvelden en helt enestående manifestasjon av mangel på artisteri, formidlingsevne og en helhetlig populærkulturell tankegang. Det er fristende å spørre som Midnight Choir gjør i teksten til den utmerkede «Amsterdam Stranded»; how did we end up like this? Noe enkelt svar finnes ikke, men det er nærliggende å peke på platebransjens nærmest paranoide forhold til ny-signinger de siste årene. Flere av de store selskapene har nærmest sluttet å gi ut norske plater. Som journalist skvetter man nærmest hver gang en representant for EMI, Warner eller BMG ringer for å promotere en norsk artist. Etter at en nedgang i totalsalget og en særlig nedgang i salget av norske artister satte inn tidligere i tiåret, mistet bransjen troen på talent som dens viktigste ressurs.

Den nye religionen het tv-annonsering av samleplater med etablerte og glemte artister. Overraskende nok har ikke den vanligvis så selvtilfredse bransjen etablert en egen Spellemann for beste tv-kampanje, men resultatene av de siste årenes talent-paranoia så man uansett sist fredag; et altfor tynt beite med artister hentet hjem priser i popkulturelle kategorier med altfor liten konkurranse.

Håpet er at møtet med talentene på Bylarm blir så sterkt at bransjen får en kollektiv omvendelse tilbake til sin gammeltestamentlige tro. I det lange løp har man uansett ikke noe reelt valg.