FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN FRA CATHRINE SANDNES:

En nyansert samtale om abort forutsetter at vi er grunnleggende trygge på kvinners rett til å bestemme over seg selv

Og i uken som gikk grep jeg meg i å rope «dust» til tv’en.

I det daglige går jeg rundt i byen jeg bor i, nokså pent kledd og med perledobber i ørene, og tenker at jeg er et streit og medgjørlig menneske. Dette, har jeg inntrykk av, er sånt som skjer når man blir voksen: Man har ikke lenger oppsiktsvekkende høyt hår eller demonstrativt hullete strømpebukser, og man slutter å krangle med fremmede mennesker for å overbevise dem om at de bør mene det samme som deg selv – enten det gjelder Gud, krig eller barneoppdragelse.

Det gjør man, etter årelang erfaring som viser at sjansen for at du eller den andre endrer mening uansett er minimal.

Derfor har det vært med en viss undring jeg har oppdaget at Kjell-Ingolf Ropstad, av alle, er i stand til å få blodet til å bruse i ørene mine. Helt på egen hånd har han fått meg til å endre et standpunkt jeg har hatt i snart tretti år.

Og i uken som gikk grep jeg meg i å rope «dust» til tv’en. Noe jeg bare kan huske å ha gjort under fotballkamper som har involvert Sergio Ramos eller Luis Suárez.

Fram til de siste måneders revitalisering av abortdebatten har abort vært et område hvor jeg har vært uenig med de fleste jeg ellers pleier å være enig med. Jeg syns ikke abort er så uproblematisk som den feministiske håndboka fremstiller det som.

På et eller annet nivå opplever jeg det som noe grunnleggende annerledes enn «å fjerne en celleklump», som jeg har hørt de mest hardcore og liberale omtale det som. Jeg er heller ingen forkjemper for å utvide den ordinære abortgrensen til 20 uker, eller mer. Jeg har til og med tenkt det er problematisk at paragraf 2c åpner for senaborter på grunn av diagnoser som Downs syndrom.

Etter å ha fulgt debatten, først med et halvt øye, deretter med begge og til slutt med hakeslepp, har jeg endret standpunkt. Skal det være på denne måten, hvor man bytter friheten til et visst antall vordende foreldre mot større taxfreekvote, skattelette og pensjonsalder på 72 år for ansatte i staten, får jeg heller slutte meg til de som skråler enn til de som preker.

Riktignok syns jeg det er en grov, men litt morsom, overdrivelse å trekke paralleller til «A Handmaid’s tale». Og jeg ser ingen grunn til å tvinge den kristenkonservative statsråden til å gå i Pride-tog. Når sant skal sies, skjønner jeg godt at han vil føle seg malplassert der. Særlig siden han mener man bør «løfte fram ekteskapet mellom mann og kvinne», og følgelig kan ha en berettiget mistanke om å være omgitt av folk som er skeptiske til ham.

Isolert sett kan innstrammingen i abortloven, og innsettelsen av en svært heterofilt orientert barne- og familieminister, fremstå som bitte små endringer. Det er lett å finne argumenter for at klimapolitikk, økende økonomisk ulikhet og svekkelsen av distriktene er langt viktigere spørsmål enn en justering i abortloven som i fjor omfattet en håndfull mødre og fedre.

Det som gjør det så ubehagelig, er opplevelsen av at vi ikke lenger er enige om premisset – at verken familie, staten eller legestanden skal kunne tvinge kvinner til å bære fram barn. Ikke ett barn. Heller ikke to. Og i hvert fall ikke tre.

Tidligere har jeg syns det har vært interessant å diskutere abort som mer enn en rettighet, siden jeg har ansett tiden som moden for å nyansere noen av de etiske og moralske problemstillingene som finnes et sted mellom det å anse fostre som «celleklump» eller «fosterdrap».

Jeg har tenkt at vi er forbi stadiet hvor man må velge mellom militant feminisme eller religiøst patriarkat, med god margin, siden vi for lengst har blitt enige om at retten til fri abort er grunnleggende riktig.

I likhet med antirasisme, homofiles rettigheter, at man ikke skal slå folk, enten man er i en nær eller fjern relasjon, og andre ting som bygger et sivilisert samfunn. Men en nyansert samtale om abort, forutsetter trygghet på at grunnlaget ligger fast. Den sikkerheten har Erna Solberg gjort en betydelig innsats for å redusere.

Fram til nå har det vært et mantra for høyresiden at «foreldre vet best» når det kommer til barna. Vi må anta at Erna Solberg har endret oppfatning siden sist. Hvis foreldre ikke engang vet best om de er i stand til å bære vekten av to eller tre barn, må man anta det er ganske mange andre – langt mindre avgjørende – beslutninger man ikke kan overlate til familien. Fritt skolevalg for eksempel. Kontantstøtte. Deling av foreldrepermisjon.

I det hele tatt er det ganske lite man kan ha tillit til at foreldre forstår seg på, hvis man på ramme alvor mener at Kjell-Ingolf Ropstad vet enda bedre. Så godtroende er selvsagt ikke statsministeren.

Hun skjønner, og hun skjønner at vi skjønner, at hun bare later som. I bytte mot åtte vordende fedre og mødre, som var antallet som fikk utført tvillingaborter i fjor, og en flenge i prinsippet om kvinners rett til å bestemme over seg selv, har hun fått makt til å regjere.

Mange vil mene det er en så god byttehandel at det grenser til svindel. Andre vil mene det er en så dårlig deal for Ropstad at han burde ha bedt om en slant sølvpenger i stedet. Og noen av oss kjenner i grunnen bare avsmak for et politisk spill hvor ingenting er hellig.