En nykter narkotikapolitikk?

Den inkonsekvente norske narkotikapolitikken røyter paradokser, skriver Ole Ullern.

SÅ ER HEROINBRUK

lovlig i Norge. Etter 40 års totalforbud mot narkotika ga denne milepælen i rusmiddelpolitikken kun en liten notis i Dagbladet 03.04.04: «Regjeringen foreslo i går en prøveordning med sprøyterom. Misbrukere som har fylt 18 år, skal straffritt kunne sette en brukerdose heroin.»

Samtidig er cannabisbruk fortsatt ulovlig. Selv industrihamp, en plante helt uten rusbruksverdi, er forbudt fordi den er i cannabis-slekten. Men dyrking av opiumsvalmuer er tillatt.

Norsk rusmiddelpolitikk er full av himmelropende selvmotsigelser, og nær fri for indre logikk. Om da ikke logikken i dogmatisk fastlåste holdninger medregnes. Hvordan er det blitt sånn? Svaret ligger i tradisjoner, konvensjoner og kritikkløs videreføring av fordommer. Når rusmiddelpolitikken tilsist møter virkeligheten så sterkt at skrikende urimeligheter oppstår - som høye overdosedødstall - så modifiseres gjennomføringen av fordommene. Men fordommene opprettholdes. Lovgiverne som nå har tillatt heroinbruk, har fortsatt et «narkotikafritt samfunn» som visjon! Som om man mener at begge deler er mulig samtidig. Den inkonsekvente rusmiddelpolitikken vår røyter paradokser.

Jo mer man forsker på det, jo klarere blir det at et narkotikafritt samfunn aldri har eksistert. Noe sted, noen gang. Intet tyder på at det er mulig å oppnå.

DETTE HAR SAMMENHENG

med narkotikas karakter. Det eneste de psykoaktive substansene som kalles narkotika har til felles er at de står på narkotikalisten. Dit har de siden legemiddellovens ikrafttreden 6. januar 1965 ramlet i uryddig rekkefølge, utfra misbruks-frykter, virknings-rykter, USA-press og andre vilkårligheter. Det er ingen vesensforskjeller mellom forbudte stoffer og tillatte, annet enn at de forbudte står på narkotikalisten. En del av stoffene, som opiater og amfetaminer, er medisin eller narkotika kun avhengig av hva de brukes til. Det er altså brukshensikten som er avgjørende for om et stoff er narkotika eller ikke.

Det er kjernen. Det er hensikten med bruken narkotikalisten vil forby. Hensikten om å påvirke bevisstheten til det bedre ved å innta substanser, uten bakgrunn i sykdom. Begrunnelsen for å forby slik hensikt har vært å hindre død, eller liv verre enn det. Men så viste forbudet seg å føre til flere dødsfall her enn i land uten forbud mot rushensikt. Noe måtte gjøres. Selv de mest fordomsfulle måtte medgi det. Men lovgiverne vil fortsatt ikke innrømme at forbud er ineffektivt til å styre folks rushensikter. Ikke engang nå etter 40 år med mislykket forbud. Så i stedet for å endre den mislykkede strategien, hjelper man litt på de verste utslagene, og tillater kontrollert bruk av det mest dødelige stoffet, heroin. Men det udødelige cannabis forblir totaltforbudt å bruke, selv medisinsk. Tanken er visst at nær en tredel har brukt cannabis, ingen dør, så det er ingen vits i å tillate - folk bruker det uansett. Bedre å beholde masken og forbudet. Selv om forbudet gir en del klare skader: brukernes opptrening til løgn og hykleri som vane, uvettig enten-eller rusbruk i fravær av sunt sosialt press innenfor lovlighet, og rekruttering til annen kriminalitet av brukere rusforbudet gjør lovbrytere av.

Hvordan skulle det gå om folk fikk lov å ruse seg på hva de/vi ville, i kontrollerte former og med gode instruksjoner om forventede virkninger og skader? Blikk på kulturer hvor dette er mulig gir svaret: Ganske bra. Mye bedre enn nå, utfra alle tegn, med de demoraliserende ringskader forbudet mot rushensikt for andre midler enn alkohol, tobakk eller kaffe gir.

VI TRENGER ALMENNE

instruksjoner om skadereduksjon av de stoffene som forlengst er i bruk, ikke et lappverk av forbud og unntak uten realistisk samlende tanke bak.

Narkotikabruksforbudet er oppgitt for heroin. Forbudet drepte mer enn stoffet selv. Nå må konsekvensene trekkes videre, særlig til cannabis, og måteholdsbruk tillates som hovedregel. Om så bare for å redusere skadene rusbruksforbudet gir.

Rikelig erfaring viser at rusbruksforbud ikke kan håndheves troverdig. Ingen makt i verden - verken moralmakt, lovmakt, politimakt eller militærmakt - har klart å stoppe folks rushensikter eller tilstrømningen av rusmidler. Bruken har bare økt med tilgangen på flere rusmidler. Det er en pinlig statistisk realitet at forbud ubetydelig påvirker strømningene av rusbruk, målt mot forbudsfrie land. Men strømningene kan styres, når en en først har akseptert deres eksistens.

Rusbruk må behandles som en elvestrøm. Den kan ikke demmes opp evig uten å flomme ut nye veier, med uventet ødeleggelse om man tror demningen har stoppet strømmen. Men strømmen kan ledes til konfliktfrie strømningsleier. Det gjøres med elvestrømmer - som utnyttes til drikkevann og kraft, istedetfor undergraving og flom. Opplysningsarbeid motvirker at folk drukner i vannstrømmene - uten at vi skaper generell frykt, eller forbud, mot vann. Menneskets søking etter topp-opplevelser via rusbruk er også en type strømning. Driften som gir rusbruk trengs å kanaliseres fornuftig, heller enn å fornektes.

En løsning kunne være kurs, kunnskaps-testing og sertifisering av rusbruk før rusmiddelkjøp ved egnet utsalgssted. Slik tenking skimtes såvidt mulig bak sprøyterom-ordningen.

AT RUSMIDLER

fins må vi lære å takle harmonisk. Som individer, og som samfunn. Rusbrukslære trengs som skolefag, som del av en generell lære om gleder og hva menneskelig bevissthet er og hvordan den virker, i en allmenn modell. Her har vi et påfallende stort tomrom, som etterfylles med tilfeldige forestillinger, merkelige myter, fæle fordommer og vilkårlig moralisering.

Rusmisbruk er et medisinsk problem. Det fjernes stadig mer fra å behandles som juridisk problem. Reflektert måtehold er mindre problematisk, både sosialt og medisinsk, men opprettholdes som juridisk problem. Hvorfor? Vi får en rar skala der tilfeldige rusmidler er tillatt, andre er forbudt når de brukes lite, men blir tillatt bare de brukes mye. Det er følgen av fiaskoen med selektive totalforbud. Imens er måteholdsbruk oftest positivt for de mange som nå må praktisere det i skjul. Vil det ikke være sunnere med et samfunn der den omfattende rusbruken som uunngåelig skjer, skjer legalt? Da kunne vi avhjelpe de uheldige virkningene av rusbruk uten å måtte se enhver virkning som uheldig, bare fordi virkningen defineres som ulovlig. Og vi kunne dra bedre nytte av de positive virkningene rusbruk - faktisk - har.

KRIGEN MOT NARKOTIKA

kan ikke vinnes. Særlig fordi det er en metaforisk krig. Det kriges mot en forestilling, ikke en fiende som kan overgi seg (kan noen tenke seg nyheten: «Narkotika ber om våpenhvile»?). Billedbruken har forlengst løsnet fra realitetene. Det kriges mot en toppopplevelses-drift i hver enkelt av oss. Bare ved å akseptere denne driftens rett til eksistens kan vi skape enhetlig holdning og fred med våre rushensikter og rusmuligheter. Da kan i det minste rusmiddelpolitikken fremstå som klartenkt og nykter.