IKKE ET PROBLEM: Som barn av en kvinne som var minister i store deler av min egen barndom, kan jeg informere om at det gikk veldig greit, skriver Oda Faremo Lindholm. Her er hun og moren på en premiere i 2000. Foto: Birgitte Aasen / NTB Scanpix
IKKE ET PROBLEM: Som barn av en kvinne som var minister i store deler av min egen barndom, kan jeg informere om at det gikk veldig greit, skriver Oda Faremo Lindholm. Her er hun og moren på en premiere i 2000. Foto: Birgitte Aasen / NTB ScanpixVis mer

En ode til barna som (nesten) aldri ble hentet av mamma

Det er ikke meg eller andre toppolitikeres barn som fortjener ekstra sympati.

Meninger

I et intervju med Sylvi Listhaug publisert i VG forrige uke, kunne man lese at Listhaug i sommer skal gå inn i en tankeprosess. Jobben som statsråd må revurderes. For hva gjør man når poden på fem år må forklare de andre barna hvorfor moren henter så sjelden i barnehagen, spør Listhaug retorisk, før hun svarer:

- Da vurderer du om du skal gi deg i politikken.

- Andre (barn i barnehagen, journ.anm.) spurte min sønn hvor mammaen hans var, fortsetter hun. Hvorpå sønnen skal ha svart:

- Mammaen min er masse på jobben.

Barnet opplever altså at Listhaug jobber mye. I intervjuet kommer det ellers frem at far stort sett henter og leverer i barnehagen. Det blir, kombinert med offentlighetens søkelys, presentert som en livssituasjon som er så moralsk vanskelig med tanke på barnas ve og vel, at jobben må revurderes. Barna lider under hennes jobbvalg, kan man lese mellom linjene.

Det går helt fint an å vokse opp med en mor eller far som er toppolitiker, mener Oda Faremo Lindholm. Foto: Anne Valeur
Det går helt fint an å vokse opp med en mor eller far som er toppolitiker, mener Oda Faremo Lindholm. Foto: Anne Valeur Vis mer

Nå kjenner ikke jeg Listhaugs barn, og det er mulig de har omsorgsbehov jeg ikke kjenner til. Men som barn av en kvinne som var minister i store deler av min egen barndom, og som gjerne sto i liknende, krasse mediestormer som Listhaug, kan jeg på generelt plan informere om at det gikk veldig greit, selv uten au pairer eller besteforeldre i samme by.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke meg eller andre toppolitikeres barn som fortjener ekstra sympati. Statsråder er i det store og hele privilegerte folk med fleksibel arbeidsdag, som i større grad enn mange andre kan tilpasse jobben etter hjemlige plikter. Derfor fremstår det som umusikalsk når stadig flere politikere nå ser ut til å bruke nettopp familieprioriteringer til å slå politisk mynt. For når folk som Heikki Holmås, Sylvi Listhaug eller Torbjørn Røe Isaksen insinuerer at de gir seg som politikere for at barna skal ha det bra, så er det nettopp det det virker som at de prøver på.

Men ta det fra meg. Det går helt fint an å vokse opp med en mor eller far som er toppolitiker. Eller næringslivstopp, for den saks skyld, selv når far også er i full jobb. Moren min, Grete Faremo, ble bistandsminister da jeg var to, siden justis- og olje- og energiminister. Hun var statsråd sammenhengende fra jeg var to til åtte. Siden jobbet hun blant annet som direktør i Storebrand og Microsoft, for så å bli statsråd igjen fra jeg var 19 til 25.

Og faktisk vil jeg tro at jeg opplevde vårt hverdag som enklere enn mange andre barn, som hadde foreldre som kanskje jobbet turnus eller skift. Enklere enn barn av foreldre som ikke hadde egne staber hvis jobb var å få sjefens hverdag til å gå opp, barn av eneforsørgere eller barn av folk som ikke bare kunne velge bort jobber som passet dem dårlig. Det er disse barna som fortjener ekstra sympati. I løpet av de tyve årene som har gått siden min barndom har klasseforskjellene i Norge bare økt. Det er stadig færre foreldre som har trygge stillinger som tillater dem en viss grad av personlig tilpasset handlingsrom. Og det skaper minst like mye stress innad i familien som stort arbeidspress.

Det finnes heller ikke forskningsmessig hold i at valget om å bytte jobb trenger å ha så mye å si for barna selv. Tilknytningsteorien, som brorparten av norsk omsorgspolitikk er tuftet på, vektlegger ikke antall minutter barnet tilbringer med sine omsorgspersoner som det viktigste for å skape trygge relasjoner.

Det handler først og fremst om kvaliteten på samværet. Gode bånd mellom barn og forelder skapes gjennom forutsigbarhet, emosjonell tilgjengelighet og følelsen av å bli sett, akseptert og forstått. Det viktigste er å være mentalt til stede i tiden man har sammen. Er du så heldig at du kan ta med jobben hjem, gjelder det ergo å passe på at det er klare skiller mellom tid du bruker på familien og hjemmekontoret. Ikke å la hjemmet bli en gråsone. Klarer du det, så er i det store og hele mye gjort, selv om arbeidsmengden din er stor.

Litt større barn har heller ikke noe umettelig behov for å være sammen med foreldrene sine. I arbeidet med doktoravhandlingen «Barndommens tid og foreldrenes arbeidsliv» opplevde forsker Brita Bungum at flere av barna hun intervjuet ønsket seg mer alenetid, tid til venner og fritidsaktiviteter, heller enn mer tid med foreldrene. Barn av ressurssterke foreldre, der begge jobber, har også langt bedre egenvurdert fysisk og psykisk helse, ikke minst liker de også foreldrene sine bedre (!) enn barn som kommer fra hjem med færre ressurser. Dette kommer tydelig fram i blant annet «Ung i Oslo»-undersøkelsen.

Min opplevelse av en ganske uproblematisk barndom (på tross av at far primært hentet og leverte i barnehagen!) er selvsagt bare en anekdote, men speiles altså i norsk barne- og oppvekstforskning. Barn fra ressurssterke familier, gjerne der begge foreldrene er i full jobb, har det beste statistiske utgangspunktet for BÅDE god fysisk OG psykisk helse.

Både pappa og mamma kan nemlig vogge barnet. Eller hente i barnehagen. Det samme kan storesøster, onkel, bestefar, naboen eller barnevakten. It takes a village to raise a child, som det så fint heter. Når enkeltpolitikere offentlig forklarer at de vurderer å trekke seg fra jobbene sine ved å dytte familien foran seg, fremstår de ikke bare som selvsentrerte, men også som blinde for egne privilegier. De ønsker muligens å virke som fromme, flotte folk som lar karriere og egeninteresse vike for barnas ve og vel. Men aberet med denne typen retorikk (med forbehold om at det i enkelttilfeller selvsagt finnes barn som krever ekstra tilsyn og omsorg) er at politikerne indirekte kaster skam over foreldre som enten ikke vil, eller enda viktigere, kan, ta samme valg som dem.

Man må selvsagt gjøre prioriteringer når det kommer til jobb og familieliv. Men av hensyn til mennesker med færre valgmuligheter og privilegier enn dem selv, bør politikere holde elitestresset sitt for seg selv, og argumentere for valgene de tar innad i familien, heller enn på forsiden av VG.