En ode til Kong Vinter

Hvor har det blitt av alle bondepoetene, spurte forfatter og journalist Ben Myers i avisa The Guardian nylig. Utgangspunktet var 250-års jubileet for den skotske nasjonalskalden Robert Burns (1759-1796), som jobbet i åkeren på dagtid og skrev sine romantiske dikt på natta. I Norge kan vi spørre likedan, men gjerne utvide spørsmålet: Hvor er det blitt av alle naturlyrikerne, som skriver i tradisjonen fra romantikere som Henrik Wergeland eller modernister som Rolf Jacobsen? Eller i romanform, for den saks skyld, av Mikkjel Fønhus’ støpning? Det er ikke akkurat som om vi verken har bondegårder eller natur i Norge anno 2009.

Nå trenger ikke svaret å være komplisert: Den rådende postmoderne tidsånden har skjøvet skogen, blomstene og biene i bakgrunnen til fordel for metaforer hentet fra den urbane og populærkulturelle sfæren. Det som skal utforskes er identitetsforvirring, fremmedgjøring og fragmentering, og da egner mennesker og byer seg bedre som hovedpersoner og miljøer enn elger og fjelltopper.

Dette betyr ikke nødvendigvis at naturinteressen er mindre blant folk flest eller potensielle bokkjøpere. Kanskje tvert imot, hvis man skal dømme etter de siste åras voksende interesse for fjellvandring, ekstremsport og hagedyrking. Det ser bare ut som om vi i dag foretrekker å lese om den slags i sakprosabøker. Lars Monsen kan i hvert fall underskrive på dét. Likeledes forlag som utgir polarlitteratur. Eller Bjørn Gabrielsen, som forsøkte å sjølberge seg gjennom vinteren i en skogshytte («Veien ut», 2006), for å nevne et lite utvalg. Det kan kalles et framskritt, siden naturromantikk har hatt en tendens til å bli mer kvalmende i dikt enn i faglitteratur.

Et glitrende eksempel på det, er en fersk britisk utgivelse som synes å være utgitt med tanke på norske forhold akkurat nå: «The Snow Tourist. A search for the world’s purest, deepest snowfall», av avisredaktør og vinterentusiast Charlie English. Det er en velskrevet, kunnskapsmettet og underholdende bok, selv for oss som helst så at det var tropenetter i Norge året rundt. Utgangspunktet for londoner Charlie English er en dyp lengsel etter, og kjærlighet til, snøen. Han vil flytte til mer landlige omgivelser, men det vil ikke kona og de tre ungene. Kompromisset er at han får lov til å dra på en lengre ekspedisjon, på jakt etter den vakreste snøen i verden, fra Alaska til alpene.

English viser at naturen, i dette tilfellet snøen, fortsatt evner å spille på hele det menneskelige følelsesregistret. Snø, for mange, forbindes med skjønnhet og glede, men også med risiko og død. Barndom og nostalgi, men også irritasjon og stress, som innbyggerne i et lammet London nylig erfarte. Snøjakten tar ham ikke til Norge, men han vier plass til Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland i 1888 og hans refleksjoner omkring samer, snø og ski. I «The Snow Tourist» får du vite alt du trenger å vite om snø, og mer til. Den inneholder en håndbok med snodige fakta og lister over tidenes beste snøfortellinger, snøfall, snøkunstverk, etc. Visste du at det falt rosa snø i Colorado 9. januar 1932? Blå snø i New York januar 1955? At det snødde i Sahara-ørkenen 18. februar 1979?

Charlie English blir kurert for sin eventyrlyst, i møte med en overivrig fjellklatrerinstruktør som presser ham urimelig høyt og langt ut mot kanten av stupet. Han vil hjem, til ungene, kona, og det trygge, forutsigbare livet i byen. De flytter ingen steder.

English avslutter med et Nansen-sitat. Vår polarhelt hevdet at skigåing, gjerne i total ensomhet på vinterhvit snø i urørt naturidyll, visker ut sivilisasjonen fra våre tanker. I dag kan man oppnå akkurat det samme ved å tilbringe to timer foran tv-en en lørdag formiddag.