SUNN DISKUSJON: Anita Krohn Traaseth har for lengst innsett og akseptert at en optimal jobb/familie-balanse ikke er mulig å oppnå til enhver tid.  Foto: Kristin Svorte / Dagbladet
SUNN DISKUSJON: Anita Krohn Traaseth har for lengst innsett og akseptert at en optimal jobb/familie-balanse ikke er mulig å oppnå til enhver tid. Foto: Kristin Svorte / DagbladetVis mer

En ode til mødre og fedre som (ofte) kjenner på at de ikke strekker til

Jeg har også følt på dårlig samvittighet siden jeg sjelden leverer eller henter barna på skole eller trening.

Blogg

I et intervju 5. juli i VG forteller statsråd Sylvi Listhaug at det ble så mye jobbing at hun til slutt fikk beskjed av sin mann om å prioritere litt annerledes. Et klokt råd. På forsommeren tok Listhaug seg tid til å delta mer på hjemmefronten. Kanskje var nettopp det årsaken til at Listhaug sier hun skal inn i en reell tankeprosess om hun skal søke nominasjon til en ny stortingsperiode. En sunn prosess å gå gjennom, uansett utfall. Det bør være gjenkjennelig for enhver som har et stort ansvar, som prioriterer jobb, med eller uten barn. Og det bør være greit å si det høyt, selv om man er politiker.

12. juli skriver Oda Faremo i Dagbladet et godt og reflektert innlegg om det å vokse opp med en toppolitiker til mamma. Faremo kommenterer samtidig hvordan hun oppfatter Sylvi Listhaug og andre politikere som åpent vurderer sine politiske roller med at det « fremstår som umusikalsk når stadig flere politikere nå ser ut til å bruke nettopp familieprioriteringer til å slå politisk mynt.»

Hun kan ha rett i det. Det er godt mulig at enkelte politikere gjør det, men at det er gjengs for norske fullblodspolitikere, det er jeg svært usikker på. Når toppolitikere som Heikki Holmås, Sylvi Listhaug eller Torbjørn Røe Isaksen åpent reflekterer rundt sine roller og hva det krever, tror jeg ikke det er for å slå politisk mynt. Jeg tror det derimot er genuine refleksjoner etter krevende arbeidsinnsats over lengre tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som leder i næringslivet med høy reiseaktivitet har jeg også følt på dårlig samvittighet. Jeg fikk også mitt pass påskrevet i beste sendetid i et TV-intervju fordi jeg ikke prioriterte å sitte i FAU. Det hjalp lite at mannen min gjør det. Det er klart at jeg også tenker gjennom disse situasjonene, og vurderer til tider om jeg skal prioritere annerledes. Det mener jeg er sunt selv om jeg tok mitt valg for mange år siden og har innsett og akseptert at en optimal jobb-familie balanse ikke er mulig å oppnå til enhver tid. Man må bare lære seg å finne ut av det underveis, og justere. Da er det godt å ha en partner, venner eller kolleger som sier i fra.

Jeg står på skuldre til kvinner før meg som ikke hadde samme muligheter som jeg har, og mine tre døtre får oppleve en helt annen hverdag og mor enn hva jeg opplevde. Og hør det fra meg. Som datter av en mor som ikke jobbet, som aldri kunne hente meg noen steder på grunn av sin helsesituasjon - det kan gå fint det også.

«Politikere bør holde elitestresset sitt for seg selv» avslutter Lindholm i sitt debattinnlegg. Jeg er ikke så sikker. Det kalles ikke elitestress når man stiller seg viktige prioriteringsspørsmål gjennom et krevende (arbeids)liv, det kalles sunne og livsnære refleksjoner. Modige sådanne når de kommer åpent fra ministre.