DEBATT

En ode til mødre og fedre som (ofte) kjenner på at de ikke strekker til

Jeg har også følt på dårlig samvittighet siden jeg sjelden leverer eller henter barna på skole eller trening.

SUNN DISKUSJON: Anita Krohn Traaseth har for lengst innsett og akseptert at en optimal jobb/familie-balanse ikke er mulig å oppnå til enhver tid.  Foto: Kristin Svorte / Dagbladet
SUNN DISKUSJON: Anita Krohn Traaseth har for lengst innsett og akseptert at en optimal jobb/familie-balanse ikke er mulig å oppnå til enhver tid. Foto: Kristin Svorte / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

I et intervju 5. juli i VG forteller statsråd Sylvi Listhaug at det ble så mye jobbing at hun til slutt fikk beskjed av sin mann om å prioritere litt annerledes. Et klokt råd. På forsommeren tok Listhaug seg tid til å delta mer på hjemmefronten. Kanskje var nettopp det årsaken til at Listhaug sier hun skal inn i en reell tankeprosess om hun skal søke nominasjon til en ny stortingsperiode. En sunn prosess å gå gjennom, uansett utfall. Det bør være gjenkjennelig for enhver som har et stort ansvar, som prioriterer jobb, med eller uten barn. Og det bør være greit å si det høyt, selv om man er politiker.

12. juli skriver Oda Faremo i Dagbladet et godt og reflektert innlegg om det å vokse opp med en toppolitiker til mamma. Faremo kommenterer samtidig hvordan hun oppfatter Sylvi Listhaug og andre politikere som åpent vurderer sine politiske roller med at det « fremstår som umusikalsk når stadig flere politikere nå ser ut til å bruke nettopp familieprioriteringer til å slå politisk mynt.»

Hun kan ha rett i det. Det er godt mulig at enkelte politikere gjør det, men at det er gjengs for norske fullblodspolitikere, det er jeg svært usikker på. Når toppolitikere som Heikki Holmås, Sylvi Listhaug eller Torbjørn Røe Isaksen åpent reflekterer rundt sine roller og hva det krever, tror jeg ikke det er for å slå politisk mynt. Jeg tror det derimot er genuine refleksjoner etter krevende arbeidsinnsats over lengre tid.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer