En ode til toleransen

Alle snakker varmt om toleranse, men ingen vil være tolerant.

Toleranse er en lurendreier av et begrep. Det hører hjemme der oppe sammen med moderne, sekulære pynteord som likestilling, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Samtidig har ordet noe anakronistisk ved seg, på linje med sosialistisk solidaritet og kristen barmhjertighet. Ikke er det særlig sexy å være tolerant heller. En kjedelig dyd, har forfatteren E.M. Forster (1879-1970) kalt det, og spør samtidig: Hvorfor har ingen noensinne skrevet en ode til toleransen?

Høystemte lovprisningsdikt er litt gammelgresk. Ingen skriver oder lenger. Men de to danske forfatterne Thomas Bredsdorff og Lasse Horne Kjældgaard har nylig utgitt en hyllest til toleransen i sakprosaform. Boka er en gjennomgang av begrepets historie, med utgangspunkt i filosofiske og skjønnlitterære verk, samt et par avstikkere til aktuelle samfunnsdebatter. Bokas tittel er konsentrert. «Tolerance». Undertittelen er noe selvhjelpsorientert: «Eller hvordan man lærer at leve med dem, man hader». Det er kanskje akkurat det vi trenger. En bruksanvisning til hvordan forholde seg til mennesker vi ikke liker trynet på. La oss ta en helt vilkårlig debatt: Den protestantisk-sekulære norske majoritetens forhold til den muslimske minoriteten.

Noen ferske saker har hevet konfliktnivået. Legestudent Mohammad Usman Rana, som vant Aftenpostens kronikkonkurranse med «Den sekulære ekstremismen», har fått verbal juling gjennom halvannen måned for sin påstand om at norsk offentlighet undertrykker den religiøse pluralismen. I Dagbladets spalter har Marte Michelets 8. mars-kommentar «Brun feminisme», der hun påstår at islamkritiske aktører bruker likestilling som brekkstang i sin fobiske kamp, vakt harme i flere uker. I Drammen førte lokalavisas oppslag 1. april, om at innvandrere vil forby alkoholservering i nærheten av byens moské, til et ras av rasistiske kommentarer på nettet. Noen drammensere hadde glemt at dette var dagen for spøk. «Vi ligger langt etter her i landet når det gjelder toleranse», konkluderte leder Ali Duymaz for innvandrerrådet i Drammen overfor fagbladet Journalisten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle oppfordrer til toleranse og anklager den andre part for å være intolerant.

Begrepet toleranse hører hjemme i sentrum av den multikulturelle debatten som for tiden foregår i mange vestlige land. Det er ikke tilfeldig. Begrepet ble oppfunnet med et bestemt formål, nemlig å få slutt på de religionskrigene som herjet i Europa mellom katolikker og protestanter, og seinere mellom ulike protestantiske forgreninger, på 1500- og 1600-tallet. Inntil påfunnet ble lansert på 1680-tallet, av filosofene John Locke og Pierre Bayle, var det vanlig å tenke at det beste for verden er hvis alle er som meg. Kjettere må konverteres, også for sin egen del, slik at de får en plass i paradiset. Hvis ikke avvikerne gjør det frivillig, er det tryggest om vi eliminerer dem, så de ikke smitter andre. Toleranseforkjemperne kom opp med den geniale idé at man heller skulle la folk få lov til å tro det de ville. For, når sannheten skal på bordet, er det virkelig mulig å tvinge noen til å tro noe annet enn det de tror? Vil ikke tvang bare lede folk inn i hykleriet?

Toleranse er  dermed ikke en sekulær idé. Den ble kastet fram som en løsning på hvordan en religiøs minoritet skulle kunne leve fredelig side om side med en konkurrerende religiøs majoritet. Toleransefedrene brukte tyrkerne som et forbilledlig eksempel. Hovedreligionen i det flerkulturelle osmanske riket var islam, men kristne og jøder fikk styre over sine egne menigheter og skoler. De fikk praktisere sin kultur i fred. Kun lovverket var felles for alle. Det betydde ikke at tyrkerne elska kristendommen og jødedommen. Tvert imot, som de danske forfatterne skriver, en forutsetning for toleranse er at man ikke liker det man tolererer. Toleranse skal gjøre vondt. Deres definisjon er slik: ”Toleranse overfor en handling eller en tankegang forekommer når man for det første misliker den, dernest at man unnlater å forby den og for det tredje at man aktivt forholder seg interessert i de menneskene som forfekter det man misliker”. Toleranse handler om retten til å være forskjellig. Så kan spørsmålet lyde i Norge anno 2008: Er det tolerant eller intolerant å forby bruk av slør? Hvor mange av de som ønsker forbud forholder seg aktivt til de kvinnene som bruker slør? Eller til deres menn, for den saks skyld?

Striden om Muhammed-tegningene , som nok en gang har blusset opp, har for alvor satt toleranse på dagsorden de siste årene. Bredsdorff og Kjældgaard sammenligner karikaturstriden med fatwaen mot forfatteren Salman Rushdie i 1989. De spør hvorfor så mange liberalere som støttet Rushdie i sin tid, nå vender Jyllands-Posten ryggen. Begge handler jo angivelig om ytringsfrihet? Både ja og nei. De danske, og norske, forsvarerne av avisas rett til å trykke karikaturene, snakker om ytringsfrihet. Motstanderne har ikke nektet avisa deres rett til å trykke tegningene, men de hevder at beslutningen var uklok. Karikaturene bidro til å skjerpe konflikten, ikke til å dempe den. Som Bredsdorff og Kjældgaard skriver: Den ene hevet ytringsfrihetsfanen, den andre snakket om toleranse. Dermed full forvirring, og økt konfliktnivå. Ingen ble enig om hva hovedstaden het, for den ene lette i Djibouti mens den andre søkte på Barbados.

Jyllands-Postens redaktør , Flemming Rose, bestilte tegningene. Han var lei av at noen mennesker insisterte på at man skulle ta særlig hensyn til deres religiøse følelser. Det er ”uforenlig med et verdslig demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse”. En tolerant eller en intolerant handling? Muslimer reagerte sterkest på bildet av profeten med en bombe i turbanen, fordi det ble tolket som en påstand om at alle muslimer er terrorister. ”På en sånn påstand kan man ikke bygge et samfunn. Kun hat og uforsonlighet”, skriver forfatterne. Med Salman Rushdie fortonte problemstillingen seg annerledes. Han skrev en innsiktsfull og kompleks bok, i en sjanger som per definisjon unndrar seg enkle slutninger. Romanens formål var ikke å spotte og spytte. Rushdie ble feiltolket.

ØKT KONFLIKTNIVÅ: Afghanske menn brenner det nederlandske flagget i protest mot den kontroversielle politikeren Geert Wilders. Foto: SCANPIX
ØKT KONFLIKTNIVÅ: Afghanske menn brenner det nederlandske flagget i protest mot den kontroversielle politikeren Geert Wilders. Foto: SCANPIX Vis mer

Toleransen kom først. Den la opp retningslinjer for hvordan ytringsfriheten skulle praktiseres, med respekt for hverandres forskjellighet. Honnørordene kan ligne på hverandre, men det er minst én avgjørende forskjell: Ytringsfriheten tillater hån, men det gjør ikke toleransen. Karikaturstriden stilte spørsmålet: Hva trenger vi mest av i dag? Toleransen fikk i sin tid slutt på religionskonflikter. Kan ytringsfriheten, slik den tidvis blir praktisert på dansk, gjøre det samme? Tåper kan spørre. Toleranse er en fortreffelig oppfinnelse, men den kan også bli misbrukt. Den var ment å skulle stanse overgrep, blodbad og meningsløse kriger, men blir i dag benyttet til å rettferdiggjøre okkupasjon og krig, og til å føre en ugjestmild innvandringspolitikk. For våre verdier - toleranse, menneskerettigheter, ytringsfrihet - er bedre enn deres, ikke sant?

Stian Bromark er journalist og forfatter.

En ode til toleransen
KULTURREDAKTØR: Flemming Rose i Jyllands-posten.
FORFATTER: Lasse Horne Kjældgaard.