En ødeleggende kraft

Dataspillet World of Warcraft rundet i januar 10 millioner brukere. Spillet har gjort aksjonærene i eierselskapet Blizzard søkkrike, men i den dystre skyggen av suksessen står hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer som er blitt spillnarkomane.

I Dagbladet i september i fjor fortalte en anonym spiller om sine erfaringer med World of Warcraft («Wow»): «Wow er et spill med ødeleggende kraft. Det ødelegger helse og sosialt liv. (...) På denne tidsperioden på nesten to år har karakter-utgangspunktet mitt fra grunnskolen nesten blitt halvert. (...) Fraværet på skolen har vært ekstremt, og formen meget redusert. Alt takket være mine tresifrede dager i fantasiverdenen Azeroth.»

Det amerikanske selskapet Blizzard introduserte WoW i 2004. Spillet foregår altså i verdenen Azeroth, og er et Massively multiplayer online role-playing game, eller MMORPG. Hver spiller har sin figur, eller avatar, og interagerer med andre spillere for å løse oppgaver, slåss mot monstre og så videre. Mange spillere blir med på lag, eller «guilds», som blant annet arrangerer raid, eller angrep på fienden. Spillerne er nemlig delt opp i to stridende fraksjoner i Azeroth: Allianse eller Horde. Utenfor spillet er det store, webbaserte diskusjonsforum og pratekanaler, der spillet kan diskuteres og strategier legges.

World of Warcraft har vært verdens mest solgte flere år på rad. Spillerne betaler et beløp på 120-150 kr/mnd for å være med, og med en kundebase som nå har passert 10 millioner, er det ikke vanskelig å regne ut at dette er god butikk for Blizzard. Estimerte inntekter for selskapet for 2007 er 3,8 milliarder USD, eller nær 20 milliarder kroner. Blizzard har 250 heltidsansatte som bare jobber med spillutvikling, men likevel er det ikke vanskelig å se for seg at bunnlinjen for selskapet er svært god.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Baksiden av denne kommersielle gullmedaljen er imidlertid hundretusener, kanskje millioner, av ungdommer, i all hovedsak unge gutter, som gir blaffen i skole, venner, foreldre, fritidsaktiviteter og annet sosialt liv, og bare har én hovedinteresse i livet: World of Warcraft. Spillet blir en besettelse, og alt annet er uinteressant. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på ungdommer som sover 4 timer i døgnet og bruker de resterende 20 på å spille. På nettet finnes det egne sider for dem som er eller har vært avhengig av WoW, og både leger og psykologer uttrykker en økende bekymring: «... det eksisterer en gruppe som klart sliter. Vi har møtt denne gruppen gjennom innleggelser i det psykiske helsevernet», skriver Pål Fylling Helland, psykologstudent ved Universitetet i Bergen og Gerhard Relling, psykologspesialist ved Ålesund sjukehus i en kronikk i Dagbladet 11.januar i år.

Dr Maressa Orzack, klinisk psykolog og grunnlegger av Computer Addiction Services og assisterende professor ved Harvard Medical School, antyder i et intervju at så mange som 40 % av de som spiller WoW kan være spillavhengige. Hun påpeker at mange av dem som spiller, ofte isolerer seg mer og mer fra familie, venner og andre aktiviteter, og at man ofte kommer inn i en ond sirkel: Mer spilling fører til mer isolasjon som igjen fører til at man spiller enda mer. Hun hevder at spillet bevisst er konstruert for å trekke folk dypere og dypere inn.

Skepsis mot dataspill er ikke noe nytt. Helt siden de enkle svarthvitt TV-spillene kom på markedet for 30 år siden, har mange brukt alt for mye tid på spill. Etter hvert som spillene har blitt mer avanserte og grafikken bedre, har også underholdningsverdien steget. WoW er likevel i en særklasse, av flere årsaker. For det første fordi spillet aldri blir ferdig. Det er alltid et nytt nivå å strekke seg etter, det er landsbyer å raide, drager å drepe, gjenstander å skaffe seg. Blizzard er også flinke til å utvikle såkalte «Expansion Packs», som gir ny funksjonalitet og flere muligheter i spillet. «The burning crusade» kom i 2007, og i år kommer «Wrath of the Lich King».

I tillegg utvikler mange WoW-spillere betydelige sosiale nettverk på innsiden av spillene. Som nevnt danner mange spillere lag, eller «guilds». Disse holder man kontakt med fortløpende under spillet, enten gjennom egne pratevinduer eller ved hjelp av Skype-liknende telefontjenester på nettet. Er man på steder der det ikke går an å spille, oppsøker man i stedet diskusjonsforum eller chattekanaler der neste «raid» eller spillrunde kan planlegges.

Foreldre til barn som bruker mye tid foran datamaskinen, bør være klar over at WoW er svært avhengighetsskapende, og ta sine forholdsregler. På bloggen min på IT-avisen har jeg foreslått at bekymrete foreldre rett og slett bør sperre spillet ute. Ikke uventet har jeg blitt både idioterklært og utskjelt i kommentarene til denne bloggen, noe som ikke er overraskende: Spillnarkomane, som andre avhengige, reagerer sterkt dersom man truer med å avskjære dem fra det de «må ha» for å komme gjennom dagen.

Min oppfordring, som delvis er basert på egne erfaringer, er: Ta kontroll over det som skjer på PCene i hjemmet. Gå inn på gutterommet og se hva poden din faktisk gjør, særlig hvis PC-relaterte aktiviteter går ut over spising, fritidssysler og sosialt liv med venner. Snakk gjerne med andre foreldre med barn i samme alder; sannsynligvis sliter de med de samme problemene. Skolekarakterer som begynner å falle er et sikkert faresignal, men da er det ofte for sent. Og ja, det finnes en «parental control» i WoW, i alle fall i teorien. Sist jeg prøvde den, virket den ikke. Og hvor mange WoW-avhengige forteller sine foreldre om akkurat denne finessen, tro?

De som ikke klarer å kontrollere WoW-spillingen må hjelpes. Tiltak kan være å innføre kvoter på spillingen. Pass også på at du stenger nett-tilgangen om natten. Om nødvendig: Trekk ut pluggen til ADSL-modemet og lås det inn. Vær oppmerksom på at mange kan koble seg opp på nettet via mobiltelefonen, en desperat WoW-addict kan godt finne på å gjøre det. En mer avansert metode er å sette opp et filter i nettet som stenger datatrafikken til og fra WoW-serverne. Interesserte kan lese bloggen min, der dette er nøyere beskrevet.

Er dette hysteri? Nei, det er rett og slett forebyggende arbeid. Og for å si det med den nå avvente WoW-spilleren fra Dagbladet: «Jeg råder foreldre, kjærester og venner til å ta dette opp med de som spiller WoW. Spørre dem om det er verdt det? Om det er verdt å kaste bort en så stor del av livet sitt? Om det er verdt å spolere skolegang og jobb?»