En offerløs forbrytelse

BLASFEMI: Monty Pytons hjemland er det latterlig og absurd at det fremdeles er mulig å bli fengslet for blasfemi mot kirken.

Tillat meg, bare et lite øyeblikk i disse urolige tider, å nyte en knepen, men utrolig viktig seier for ytringsfriheten. Etter en langvarig kampanje (for å få endret den britiske regjeringens lovforslag om å forby hat mot religioner, red.anm.) har den endelige voteringen i Underhuset gått i favør av forfatterforeningen PEN. Medlemmer fra begge kamre i det britiske parlamentet og en rekke kjente kulturpersonligheter, som komikeren Rowan Atkinson og National Theatres kunstneriske leder Nicholas Hytner, har stått sammen med PEN-klubben mot en regjering som er blitt beryktet for hardnakket å nekte andre å slippe til med sine argumenter.

DEN BRITISKE regjeringens opprinnelige lovforslag om å forby oppildning til rasistisk og religiøst hat (Racial and Religious Hatred Bill) falt fordi et flertall av britiske parlamentarikere gikk inn for å styrke lovens vern av ytringsfriheten og si nei til forslaget om at det skal være straffbart å komme med krenkende eller hensynsløse ytringer. To representanter i Underhuset sørget for at demokratiske friheter seiret over politisk opportunisme. I avisene ble resultatet stort sett karakterisert som en pinlig affære for statsminister Tony Blair fordi han hadde glimret med sitt fravær under avstemningen. Regjeringen tapte med én stemme. Nederlaget ville vært unngått om Blair hadde vært til stede ved voteringen. Selv om litt skadefryd ikke er å forakte, overser presseomtalen den prinsipielle siden av saken og hvilke verdier som står på spill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORFATTEREN Hanif Kureshi har beskrevet avstemningen i Underhuset som «en stor prestasjon av forfattere og intellektuelle som står sammen». En annen forfatter, Philip Pullman, understreket behovet for fortsatt årvåkenhet. Atkinson er optimistisk og mener alle parter nå har vunnet. De har alle rett, hver på sin måte, men Pullman er nærmest sannheten: «De som tror at en slik frihet er ren og skjær luksus - vil komme tilbake en annen dag og fra en annen kant for å ødelegge den,» sa han. Når det gjelder mine egne reaksjoner, føler jeg en takknemlighet for det parlamentariske systemet som lå til grunn for resultatet: Overhuset kjempet tappert, og til slutt lot tilstrekkelig mange medlemmer av Underhuset seg overtale til å slutte seg til lordene. Men ved nærmere ettertanke føler jeg først og fremst en enorm lettelse. Vi vant med nød og neppe.

I ET LAND hvor det ikke eksisterer noen skreven grunnlov, har den endelige loven om rasehat og religiøst hat sørget for at det nå foreligger en juridisk definisjon av den britiske ytringsfriheten, som er usedvanlig vid og bred. Med mindre det kan bevises at hat blir framprovosert med overlegg, kan britiske statsborgere med loven i hånd gi uttrykk for sine synspunkter, uansett hvor støtende ytringene kan virke på andre. Den såkalte «retten til ikke å bli krenket» som egentlig aldri har eksistert, er blitt opphevet ved lov. Mer eller mindre tilfeldig kan Storbritannia ha skaffet seg noe som minner sterkt om USAs «First Amendment» - en uforutsett utvikling som isolert sett kan vise seg å bli det mest verdifulle som kommer ut av denne lange og til tider bitre striden.

UTEN OMSVØP ble lovforslaget i sin tid lansert som et forsøk på å tilfredsstille britiske muslimer som følte seg utstøtt av Labour gjennom partiets støtte til president George W. Bush og hans Irak-politikk. Selv enkelte muslimer ga uttrykk for at de ikke ønsket den beskyttelse loven angivelig skulle gi, og at den til og med kunne føre til en utilbørlig innskrenkning av deres egen ytringsfrihet. En regjering styrt av en så «trosbasert» leder som Blair, vil alltid forsøke å tilfredsstille religiøse grupper. Regjeringens anvendelse av samme type kommunalistisk politikk som har forkvaklet den politiske arena i India, har resultert i at den ikke lenger er i takt med det britiske folk.

KORT SAGT, nå gjelder det å stå på. Regisøren Nicholas Hytner har allerede blåst i gang i en ny kampanje. «Regjeringen bør være situasjonen voksen,» sier han, «og vise sin erklærte motstand mot religiøs diskriminering ved å avskaffe blasfemiloven.» På bakgrunn av Blairs og utenriksminister Jack Straws knefall for religioner, er det vanskelig å oppdage det, men et av de mest tiltalende trekk ved dagens Storbritannia er at samfunnet, med unntak av den muslimske minoriteten, er blitt svært sekularisert. De fleste briter har fått et syn på verden der religiøs tro ikke spiller noen stor eller sentral rolle. Tanken på at det fremdeles er mulig å bli fengslet for blasfemi mot den anglikanske kirke, virker latterlig og fullstendig absurd på de fleste innbyggerne i Monty Pythons eget land. Det faktum at lovens beskyttelse bare gjelder kristendommen, virker urettferdig på medlemmer av andre trossamfunn som med jevne mellomrom krever å få den samme beskyttelsen. Et stort flertall av britene ville nok vært enig i at dette er å snu tingene på hodet: Samme mangel på beskyttelse for alle, vil åpenbart være den beste løsningen.

NÅ SOM vi har fått en relativt lykkelig slutt på den britiske regjeringens tre forskjellige forsøk på å få vedtatt ulike versjoner av «Racial and Religious Hatred Bill» - uten at regjeringen ser ut til å forstå hvor stor skade den kunne gjøre på den britiske ytringsfriheten - ville det vært gledelig om New Labour, med alt sitt prat om modernisering av Storbritannia, nå virkelig gjorde noe som kan bidra til å gjøre Storbritannia til et mer moderne land.Så hva blir det til, Mr. Blair? Når alt kommer til alt, som det står på en T-skjorte jeg fikk av en som ville meg vel for riktig lenge siden, «Blasfemi er en offerløs forbrytelse.» New York Times med norsk enerett for Dagbladet. Oversatt av Marit Jahreie FAKTASalman RushdieBritisk forfatter, født i India i 1947. Ga i 1988 ut «Sataniske vers», som av mange muslimer ble oppfattet som blasfemisk. Irans leder ayatolla Khomeini lyste i februar 1989 boka i bann (fatwa) og dømte dens forfatter og utgivere til døden.