En omreisende legende

«I gjennomsnitt har Dylan stått på en scene et eller annet sted i verden hver fjerde dag i disse årene.»

I ET INTERVJU med magasinet Newsweek i 1997 fortalte Bob Dylan i nærmest religiøse vendinger om opplevelsen han hadde en sur høstkveld på en utendørsscene i Locarno i Sveits ti år tidligere - en opplevelse som nærmest bærer preg av å være et kall om å legge ut på «den store turneen»: Han sa: «Det var nesten som om jeg hørte det som en stemme. Det var ikke som om det var noe jeg tenkte. Jeg er bestemt på å holde stand uansett om Gud forløser meg eller ikke. Fra da av har jeg bare visst det: Jeg må reise rundt og spille disse sangene. Det er akkurat det jeg må.» Turneen, som på folkemunne har fått det noe hovmodige navnet «Never Ending Tour», er inne i sitt attende år. I gjennomsnitt har Dylan stått på en scene et eller annet sted i verden hver fjerde dag i disse årene. Til tross for en svært utstrakt konsertvirksomhet opp gjennom karrieren, ca. 2500 konserter totalt, er det først med «Never Ending Tour» at Dylan rendyrker konserten som en gen kunstform.

I LIKHET MED flere av sine samtidige kunne han selvsagt ha valgt minste motstands vei. Han kunne ha latt seg kunstnerisk kastere ved jevnlig å legge ut på stadion-turneer med et strømlinjeformet orkester i ryggen og sunget sine «kjente og kjære» nært opp til «husker du»-versjoner. En trygg måte å pleie legendestatusen langt inn i alderdommen på, og en sikker publikumsvinner. Men Dylan er en kompromissløs artist som konsekvent nekter å hvile på gamle laurbær. Han må videre og viser en stor kreativitet og rastløshet som opptredende kunstner. Han har alltid søkt mulighetene der andre har sett begrensningene, svært ofte til allmenn kritikk. Nettopp kreativiteten er drivkraften bak det å holde ut et bukkeritt som «Never Ending Tour». Det er fullt mulig å se scenegulvet som Dylans eget kreative rom. «Ikke skap noe, det vil forfølge deg resten av livet», har Dylan uttalt. «Never Ending Tour» kan da også ses på som et eneste langt frigjøringsprosjekt fra den tvangstrøya han ble ikledd for førti år siden da alle fra venstreradikale bevegelser og intellektuelle litterære grupperinger til kristne fundamentalister og ortodokse jøder ville legge beslag på ham som en Messias-skikkelse. Men kanskje viktigst fungerer turneen som en smeltedigel for alle Dylans artistiske liv. År etter år tar han med seg sanger og karakterer fra alle sine forskjellige epoker for så å gi dem ikke bare ett, men flere nye liv. Aldri kameleonaktig, Dylan er alltid Dylan, men fremstår til stadighet som en ny Dylan.

EN DYLAN-KONSERT er altså ikke noe for dem som lengter etter det kjente, etter perfeksjon og trygghet. På scenen møter vi en Dylan som knurrer og bjeffer, trygler og ber, forlenger eller forkorter verselinjene, strekker og kutter enkeltord og stavelser, alt med en lekende musikalitet vi må langt over i jazzen for å finne paralleller til. Dylan har utvilsomt jazzmusikerens intuisjon, og som i det mest interessante innenfor denne musikkformen er han ute etter å fange øyeblikket. Han betrakter da også sine studioinnspillinger kun som «blueprints», altså skisser. Det er på scenen en sang beviser hvorvidt den har livets rett eller ei, men heller ikke sceneversjonene er ferdige varianter av sangene. De blir aldri ferdige, verken musikalsk eller tekstlig, de kan tolkes igjen og igjen - av opphavsmannen. «Never Ending Tour» er i sannhet en mangslungen affære og helt enestående uansett hvilken musikalsk sjanger man ønsker å sammenligne med. Her er år med fokus på det instrumentale der det virker som om sangene nærmest varer i det uendelige via konserter med håndholdt mikrofon i beste crooner-stil til inn til beinet rock,n roll hvor det hele er rått, kort og konsist. De akustiske sangene kan ha en fremtredende plass en viss tid, for så å bli skjøvet i bakgrunnen. Skiftene kan komme gradvis eller brått og uventet, som høsten 2002 da Dylan skapte et helt nytt musikalsk uttrykk ved å parkere gitaren og hente frem pianoet.

I MOTSETNING TIL flere av dem det er naturlig å sammenlikne med, har Dylan aldri strukket den hardnakkede rockemyten om evig ungdom langt ut i det parodiske. Selv om Dylan som få har maktet å gi et kunstnerisk uttrykk for alle livets faser, og at enhver alder selvsagt har sin sjarm, profitterer majoriteten av sangene han skrev som bråmoden ungdom på å bli sunget av en mann godt over middagshøyden. Dette er da også et tema han har kommentert jevnlig. Allerede i 1963 forklarer han til journalisten Nat Hentoff hvorfor han ikke er fornøyd med sin egen fremførelse av «Don,t think twice, it,s allright»: «Stemmen min bærer ikke på samme måten som hos Big Joe Williams, Woody Guthrie, Leadbelly og Lightnin\' Hopkins. Jeg håper jeg får det til en dag, men de er jo eldre (. . .).» I en slik sammenheng virker det logisk at han venter i fjorten år med å slippe «Blind Willie McTell» (fra 1983) løs på et konsertpublikum. Det er ingen tvil om at Dylan som en «eldre statsmann» tilfører sangen om blueskjempen en autoritet studio-innspillingen mangler. Mange av Dylans sanger har en dobbelt bunn, noe han fra scenekanten vet å utnytte til fulle. «I Want You» er et eksempel. Opp gjennom årene har den blitt fremført i de forskjelligste versjoner - fra den livsbejaende «hun er min»-varianten til den dypt resignerte i «torch ballad»- tradisjonen. «Masters of War» er en sang hvis budskap ikke kan fortolkes, og budskapet til krigsherrene er da også det samme enten han lar den falle over publikum som et elektrisk bomberegn eller velger den mer vare varianten i form av en intens akustisk dødsmarsj.

ET ANNET ASPEKT ved «Never Ending Tour» er Dylans utstrakte bruk av sanger skrevet av andre, såkalte coverlåter. Nærmere to hundre er det blitt til nå, i seg selv et antall som langt overstiger hva de fleste artister har på spilleplanen i løpet av et helt liv. Dylans egen sangkatalog lener seg tungt mot den amerikanske sangtradisjonen, og naturlig nok er det herfra brorparten av coverlåtene er hentet. Sånn sett fungerer han også som en ambassadør for den folkelige delen av den amerikanske musikkarven. Dylan graver imidlertid dypt og bredt, fra 1800-tallsballader til ZZ Top. Det ligger heller ingen motsetning i å ta for seg sanger av så vidt forskjellige artister som Charles Aznavour og Muddy Waters, såfremt sangen bærer en sannhet Dylan kan forholde seg til. Sett i lys av at Dylan lever sitt kreative liv på scenen uten muligheter for redigering, må det være lov å påstå at «Never Ending Tour» holder forbløffende høy kvalitet. Selvsagt vil «turneen uten ende» en dag synge på siste verset ved at Bob Dylan høyst sannsynlig rolig tusler ut fra en scene et steds, for så ikke å annonsere noen ny turné. Men i morgen kan han oppleves i Oslo Spektrum.