En omreisende legende

«I gjennomsnitt har Dylan stått på en scene et eller annet sted i verden hver fjerde dag i disse årene.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I ET INTERVJU med magasinet Newsweek i 1997 fortalte Bob Dylan i nærmest religiøse vendinger om opplevelsen han hadde en sur høstkveld på en utendørsscene i Locarno i Sveits ti år tidligere - en opplevelse som nærmest bærer preg av å være et kall om å legge ut på «den store turneen»: Han sa: «Det var nesten som om jeg hørte det som en stemme. Det var ikke som om det var noe jeg tenkte. Jeg er bestemt på å holde stand uansett om Gud forløser meg eller ikke. Fra da av har jeg bare visst det: Jeg må reise rundt og spille disse sangene. Det er akkurat det jeg må.» Turneen, som på folkemunne har fått det noe hovmodige navnet «Never Ending Tour», er inne i sitt attende år. I gjennomsnitt har Dylan stått på en scene et eller annet sted i verden hver fjerde dag i disse årene. Til tross for en svært utstrakt konsertvirksomhet opp gjennom karrieren, ca. 2500 konserter totalt, er det først med «Never Ending Tour» at Dylan rendyrker konserten som en gen kunstform.

I LIKHET MED flere av sine samtidige kunne han selvsagt ha valgt minste motstands vei. Han kunne ha latt seg kunstnerisk kastere ved jevnlig å legge ut på stadion-turneer med et strømlinjeformet orkester i ryggen og sunget sine «kjente og kjære» nært opp til «husker du»-versjoner. En trygg måte å pleie legendestatusen langt inn i alderdommen på, og en sikker publikumsvinner. Men Dylan er en kompromissløs artist som konsekvent nekter å hvile på gamle laurbær. Han må videre og viser en stor kreativitet og rastløshet som opptredende kunstner. Han har alltid søkt mulighetene der andre har sett begrensningene, svært ofte til allmenn kritikk. Nettopp kreativiteten er drivkraften bak det å holde ut et bukkeritt som «Never Ending Tour». Det er fullt mulig å se scenegulvet som Dylans eget kreative rom. «Ikke skap noe, det vil forfølge deg resten av livet», har Dylan uttalt. «Never Ending Tour» kan da også ses på som et eneste langt frigjøringsprosjekt fra den tvangstrøya han ble ikledd for førti år siden da alle fra venstreradikale bevegelser og intellektuelle litterære grupperinger til kristne fundamentalister og ortodokse jøder ville legge beslag på ham som en Messias-skikkelse. Men kanskje viktigst fungerer turneen som en smeltedigel for alle Dylans artistiske liv. År etter år tar han med seg sanger og karakterer fra alle sine forskjellige epoker for så å gi dem ikke bare ett, men flere nye liv. Aldri kameleonaktig, Dylan er alltid Dylan, men fremstår til stadighet som en ny Dylan.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer