Xi Jinping i Europa

En omvendt Marco Polo

Den kinesiske presidenten Xi Jinping har vært i Europa. Som Trump, og som Putin, vil han aller helst splitte kontinentet, skriver Morten Strand.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Den kinesiske presidenten Xi Jinping ble tatt imot som den keiseren han er da han i helga kom til Roma for å underskrive avtalen som inkluderer Italia i landets store økonomiske og utenrikspolitiske satsing, Ett belte, en vei-prosjektet.

Den nye Silkeveien - som er Xis kongstanke - er verdt 11, 4 billioner norske kroner, altså ufattelige mer enn 11 millioner, millioner kroner, som skal brukes på å bygge og utbedre jernbaner, veier og havner i hele verden.

Prosjektet skal bane vei for kinesisk handel, og tanken er at det skal transformere kinesisk økonomisk styrke hjemme, til geopolitisk makt over hele verden. Xi kom derfor til Italia som en omvendt Marko Polo, som en som skal åpne verden for Kina og kinesiske produkter. Xi skal bane vei for det som sett fra Beijing skal bli Kinas århundre. Slikt er ikke uproblematisk.

For Xi var det en fjær i hatten å bli tatt imot i Roma. Italia er det første G-7 landet, av verdens største økonomier, som skriver under på det kinesiske presitisjeprosjektet. Og landet er den 3. største økonomien i euro-området, og snart i EU, når Storbritannia omsider får somlet seg ut, hvis det er slik brexit-balubaen ender.

Det var også en fjær i hatten fordi avtalen med Italia er sånn Kina helst vil gjøre avtaler, med hvert enkelt land.

For Italia betyr avtalen investeringer i havner i byer som Genova og Trieste. Xis tur til Italia dreide seg også om å slå en bjelke inn i EU-solidariteten, med å gjøre en avtale med dette store EU-landet.

Fra før har Kina avtaler med 13 EU-land, de fleste av dem i Sentral-Europa, som før var i Sovjetunionens innflytelsessfære. Det er land som i større grad enn «det gamle EU» trenger investeringer.

At det var en høyre-populistisk og en langt fra EU-entusiastisk italiensk regjering som tok imot Xi var derfor problematisk for EU. Viktigst var det at det satte spørsmålstegn ved unionens solidaritet. EU-kommisjonen gikk 12. mars så langt som til å kalle Kina for en «systemisk rival». Og ikke en «partner», som ville være det normale diplomatiske språket for en vennligsinnet aktør.

Men som den finslepne diplomaten Xi er, så kom han til Europa for med samme smilende mine å ri to hester samtidig. Hans neste stopp var i Paris. Der møtte han ikke bare president Emmanuel Macron.

For Macron hadde også invitert med den tyske forbundskansleren Angela Merkel og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker. Mens Xi i Roma møtte den i EU marginale statsministeren Giuseppe Conte, så møtte han i Paris EU - unionen - representert ved deres tre mektigste ledere.

Og da fikk pipa en annen lyd. Macrons invitasjon av Merkel og Juncker til Paris var i seg selv en understreking av at Xi, til tross for sin tur til Italia, i det store og hele sto overfor et samlet EU.

De understreket alle at de forventer at Kina åpner opp sine markeder for EU-produkter før de vil vurdere å hekte seg på det kinesiske Ett belte, en vei-prosjektet. Hvert enkelt europeisk land står mye svakere i forhandlinger om handel og tilgang til markeder, enn det et samlet EU gjør. Det var denne beskjeden Xi fikk høre i Paris.

På det økonomiske forumet i Davos for to år siden - rett etter at Donald Trump var satt inn som president i USA - framsto Xi Jinping som frihandelens fremste apostel og garantist.

Trumps valgløfter kastet mørke skygger over framtida, og Xi lanserte seg selv som en redningsmann for multilateralismen. Det er han selvsagt ikke. For det nye - gjenreiste, men fortsatte kommunistiske og ekstremt sentralstyrte - Kina, så er det ikke multilateralisme som er målet.

Det er hegemoni gjennom økonomisk dominans som er målet. Det gjelder både Ett belte, en vei prosjektet, og det gjelder teknologigiganten Huaweis arbeid med å etablere seg som leverandør av 5G-teknologi over hele verden. Derfor er det avgjørende at EU står sammen i ei tid med nye og store utfordringer.

Dette gir grunnlag for en både europeisk og en norsk refleksjon. For det at både den - siden alle andre adjektiver er brukt opp - besyndelige amerikanske presidenten Trump, den aggressive russiske presidenten Putin, og den sterkt ekspanderende Xi, vil ha et svekket og splittet EU å forholde seg til, må bety at prosjektet EU har noe for seg.

I det minste for EU, hvor Norge for de fleste praktiske formål som kjent er med. Det burde vel den i europeisk sammenheng særnorske venstresida også kunne forstå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.