Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En oppfølger som er bedre på alle måter

«Assassin's Creed 2» er et høydepunkt i år.

||| «ASSASSIN'S CREED 2» representerer like stor fornying av sitt materiale lik de monumentale oppfølgerne «Terminator 2», «Aliens» og «Empire Strikes Back» i sin tid gjorde.

Et poeng som også antydes av spillets italienske renessansesetting: Dette er en total gjenfødelse av forgjengerens ånd og struktur, og resultatet er svært imponerende.

Vi følger og styrer Ezio Auditore, en annen snikmorder en forgjengerens Altaïr, fra hans tilsynelatende dødfødte tilblivelse, til hans endelige oppkomst som «assassino» førti år senere.

(ADVARSEL: I det følgende har jeg prøvd mitt ytterste for å minimalisere omtalen av spillets plott, men avsløringer kan likevel forekomme. Er du totalallergisk mot alle slags former for SPOILERE foreslår jeg at du hopper ned til anmeldelsens par siste avsnitt.)

17-ÅRINGEN EZIO tilhører en nobel familie fra Firenze som sommeren 1476 dessverre blir utsatt for et grufullt komplott av rivaliserende familier. Skrekkslagen kan han bare se på at hans far, Giovanni, og hans brødre føres bort.

Rådvill finkjemmer Ezio sin fars gemakker, etter Giovannis døende ønske, og finner et skjult kott med merkelige våpen og klær lik de den legendariske snikmorderen Altaïr benyttet seg av fire århundrer tidligere.

Men Ezio vet ikke hva dette er. Og han er ingen snikmorder, ikke ennå i hvert fall. For ferden dit er svært lang, full av overraskende vendinger og møter med et utall historiske lokasjoner, personer og hendelser.

ALT DETTE SER VI via Desmond Miles, som styrer Ezio (hans stamfar) gjennom en maskin kalt «Animus 2.0» - en oppgradering av tidsminnemaskinen fra forgjengeren, som da også forklarer oppfølgerens mange oppdateringer.

Desmond, i motsetning til Ezio, befinner seg i den nære fremtid, og med hjelp fra en «Buffy»-inspirert geriljagruppe av snikmordere prøver han å forhindre den altomfattende tempelridderordenen fra å få tak i «edens eple».

Det er vanskelig å gå dypere inn i spillets hovedplott uten å røpe mer, så jeg gir meg her. «Assassin's Creed 2» handler først og fremst, men ikke utelukkende, om de minneverdige øyeblikk. Men det er også en makeløs og helhetlig pakke jeg unner hver og en å oppleve i uten å få spolert for mye på forhånd.

DET Å SNAKKE OM «Assassin's Creed 2»s historie blir da som å danse om arkitektur. Ezio starter kanskje sin reise i en liten bakgård i hjembyen Firenze, men hans dannelse tar han til steder som San Gimignano i hjertet av Toscana, videre til Montereggioni og våtmarkene i Forlí, via fjellovergangen i Apenninene.

For ikke å glemme gigantiske Venezia, renessanse-Italias svar på Liberty City, komplett med flaksende duer, romantiske gondolturer, og vakre, stilfulle snikmord.

Alle steder er fulle av historisk korrekte, arkitektoniske byggverk, og denne detaljrikdommen gir en fylde til «Assassin?s Creed 2» ulikt noe annet jeg har spilt i år.

DEN TOTALRENOVERTE oppdragstrukturen minner da også mye om «Grand Theft Auto» sin. Ikke lenger trenger en fullføre sjelløse minioppdrag for å samle opplysninger til et gitt antall essensielle snikmord. Denne gangen består de hele 70 historieoppdragene av svært forskjellige hendelser.

Noen er eskorteoppdrag, andre ber deg gjøre klart premiss for snikmord, mens atter andre krever at Ezio bidrar forskjellige fraksjoner slik at de senere kan hjelpe han på hans vei. Ezio kan gjemme seg blant lystpiker, tyver kan distrahere vakter, mens leiesoldater kan kjempe ved siden av Ezio i større slagsmål.

De fleste av disse oppdragene omhandler små og store, men likevel svært organiske overganger på vei til sluttens endelige crescendo. Med såpass mange oppdrag i slike omfattende landskap sier det seg selv at dette er et kolossalt spill.

SÅ STORT ER DET faktisk at det kan ta opp mot tjue timer bare å komme seg gjennom historien. Og da har jeg ikke nevnt alle objekter spillet ber deg samle på, som straks forlenger opplevelsen atskillig flere timer.

Borte er flaggene, og i deres sted finner en ikke bare «codex»-sider som Ezios gode venn, en ung Leonardo Da Vinci, må tyde, og som samtidig lar han oppgradere Ezios hemmelige håndleddskniv.

Også ørnefjær, statuer, snikmorderemblemer, malerier og skattekister skal avdekkes, letes frem eller kjøpes. Og selvfølgelig er det igjen godt over seksti utkikkstårn å klatre. Da kommer «ørnesynet», arvet av Altaïr, godt med.

MEST INTERESSANT ER riktignok de bortgjemte hieroglyfene, plassert i Ezios minner av «subject 16» - personen som brukte «animus»-maskinen før Desmond, og som visstnok avdekker «sannheten».

Disse leder til et tyvetalls konspirasjonsteoretiske gåter, både med og uten renessansetema, som selv Robert Langdon ville hatt trøbbel med. Personlig opptok de mye av min tid, og belønningen for å løse dem? Det må du selv finne ut.

Det er så mye å ta seg til her at det rett og slett er svimlende. Ubisoft Montreal har tatt kritikken om manglende variasjon i forgjengeren på alvor, og har her levert et skikkelig svar på tiltale.

IKKE-ESSENSIELLE SMÅOPPDRAG er det nok av, og jeg nevner i fleng: kureroppdrag, takløp, ærender der hustruer ber deg banke opp sine utro menn, og mindre snikmord ikke viktige for selve historien, samt spontane forfølgelsesjakter der et bud suser forbi deg, og du kan velge å stoppe ham.

1

Videre kan hemmelige katakomber og katedraler befares for skjulte gravplasser til legendariske snikmordere. Disse lokasjonene bærer et mer lineært «Prince of Persia»-preg, og blir da et positivt og variasjonsrikt avbrekk fra resten av spillets sandkassestruktur.

I tillegg, som ikke alt dette var nok, kan en bruke penger som opparbeides via spillets store og små oppdrag, til en fengende «Fable 2»-aktig oppussing av «assassino»-hovedkvarteret Montereggioni.

NÅR EZIO I BEGYNNELSEN finner seg i eksil fra Firenze er det her han bygger seg sitt hjem. Byen er ei falleferdig rønne når du først ankommer, men ettersom du spytter mer penger inn i byens økonomi begynner stedet å ta form.

Du får også belønninger tilbake, både i form av mynt og rabatter hos doktoren, skredderen og smeden. Hos disse kan Ezio kjøpe nye våpen og rustninger, tasker for kastekniver og røykbomber, samt medisin, provianter og endog nye farger til drakten sin.

Men verken historien, arkitekturen, oppdragstrukturen, eller disse bortimot rollespillelementene - utrolig gode som de alle er - er spillets største styrke. Parkour-biten (urban klatring) er tilbake i storform, og er nemlig om mulig enda smidigere enn i forgjengeren.

Husvegger blir til ramper som løfter Ezio opp i høyden. Kasser og flaggstenger slenger ham videre over balkonger. Deres rekkverk støtter stødige fingre, og på toppen av et kirkespyd balanserer Ezio på bare tåspissene.

TIDVIS BLIR DETTE OGSÅ et strategisk element. Venezia er trangere enn Firenze, og jaktsekvenser på takene er lettere å utføre her. De høyeste byggverkene krever også en annen tilnærming, og der hvor en kan bare holde inne en knapp for å gjøre alt det øvrige, må en her bruke grip- og slipp-knappene i tandem for å klatre oppover.

En blir aldri så lite miljøskada. Jeg tar meg stadig vekk i å se på taksingel i det virkelige liv, vurdere høyde- og avstandsforskjell fra tak til tak, og tenke «det der skulle jeg kunne klart å klarert». Det er fortsatt storartet morsomt å bare ta sin snikmorder og løpe rundt i storbyene til vakters store ergrelse.

Også kampmekanismen har fått en overhaling. Kontringer synes lettere enn før, og det er sjelden en ser de samme animasjonene. Ezios teknikk oppdriver likevel ikke like mye flyt som den «Batman Arkham Asylum» nylig kunne vise til, men han kan i det minste holde opp andre soldater som skjold mot innkommende piler.

IKKE MINST ER DET forfriskende at Ezio, i motsetning til Altaïr, har lært seg å svømme, og at han da kan rømme unna de største konfliktene ved å svalestupe uti kanalene (for så å snike seg oppi en gondolbåt og ro sakte forbi, mens du kanskje tar deg selv i å nynne «O Sole Mio»).

Drap av byens soldater risikerer imidlertid å gjøre deg beryktet. Et ikon oppe i høyre hjørne forteller deg i hvor stor grad du er det, og siden du er lettere gjenkjennbar når du er beryktet bør du bestikke talsmenn, eller, ironisk nok, drepe embetsmenn, for å glemme deg.

Men selv om du på dette viset har drept og bestukket deg til en inkognitostatus, er det ofte du ikke klarer å dy deg fra å kaste en av disse irriterende trubadurene ned en åpen brønn. Jada, tiggerne er tilbake, men i en litt mer musikalsk forkledning. Det hjelper dessverre ikke å kaste penger på dem.

LIKEVEL ER DET NOK noen ting å bli oppgitt over, som at spillfigurene opptrer mer som overdrevne karikaturer med tidvis enerverende italiensk-engelsk aksent (når spillet først inkorporerer såpass mye italiensk «tutti-frutti» i utgangspunktet stiller jeg meg spørrende til hvorfor ikke all dialog kunne vært på dette språket).

Omtalen av selve koden eller snikmorderens «creed» - det mest attraktive elementet ved forgjengeren - kommer lovlig sent til bords her. Og dette bidrar noe til at store deler av spillets plott føles litt målløst. Ja, Ezio skal selvfølgelig hevne sin familie, men hva ellers?

I tillegg føles selve snikeelementet litt halvhjertet. Ezio kan kanskje gjøre seg nærmest usynlig for årvåkne blikk i små folkemengder, i tillegg til å plukke opp lik for skjule dem i bakgater eller kaste dem i vannet. Men han kan ikke sette seg på huk eller skjule seg inntil veggen bak hushjørner lik en Batman eller en Solid Snake.

OGSÅ DET AT folkemengdene virker litt for bevisst Ezios tilstedeværelse, med blikk og kommentarer til tross for min supersnikete atferd, irriterer noe. Men slike ting blir småplukk å regne for i den store sammenhengen. Muligens, for alt jeg vet, har det noe å gjøre med at Ezio liksom skal være mer umoden og klønete enn Altaïr.

Da kan jeg også la gå noen platte forsøk på videospillhumor («It's-a me, Mario!»), uinspirerende tilløp til kontekstavhengig knappesekvenser, og at det moderne elementet er helt OK.

Grafiske glipper, som at detaljer og karakterer popper inn i bildet, oppstår kanskje litt for ofte for enkeltes smak. Men noen ganger er de intensjonelt lagt inn som en del av «Animus»-maskinens manglende programvare, og andre ganger ... Vel, andre ganger ser en gjennom fingrene på det. Jeg tør påstås de ikke distraherer totalopplevelsen for mye.

OGSÅ DEN AUDIOVISUELLE presentasjonen er ypperlig, som under karnevalet i Venezia der maskerte gjøglere og flammeblåsere opptrer i takt med fyrverkeriet under det avslørende månelyset.

De subtile musikalske tonene setter seg i en lenge etter spillet tar slutt, og karakterenes øyne, fantastisk animert, stirrer en inn i evigheten. Til og med spillets menyer er ekstremt godt utført.

Spillet er såpass stort, ambisiøst og forseggjort, at det er til å få «Zelda»-vibber av. Riktignok en blodig og voksen sådan. Det har sine feil og mangler, men de fleste er tilgivelige.

DET ER ALLTID NOE nytt og annerledes som opptar tiden min her. Og sett under ett blir «Assassin?s Creed 2» årets enspillerhøydepunkt for meg, det på tross av at «cliffhangeren» er større i denne omgang.

image: En oppfølger som er bedre på alle måter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media