KONTROVERSIELL: Prisvinner Peter Handke ble møtt av demonstranter utenfor Nationaltheatret før utdelingen av den internasjonale Ibsenprisen søndag ettermiddag. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
KONTROVERSIELL: Prisvinner Peter Handke ble møtt av demonstranter utenfor Nationaltheatret før utdelingen av den internasjonale Ibsenprisen søndag ettermiddag. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

En opphøyd dikter

Rabalderet rundt den Ibsen-prisede Peter Handke har fått oss til å gjennomgå Jugoslaviatragedien pånytt. Men det har også vist potensialet i sosiale medier som debattarena.

Kommentar

Det har de seneste to ukene gnistret i mange tråder på Facebook og Twitter. Etter at poeten og teatermannen Øyvind Berg allerede ved offentliggjøringen av prisvinneren i mars proklamerte at valget av Handke var en indirekte støtte til serbisk folkemord, lå lavaen og kokte i bakken. Vulkanen måtte før eller senere eksplodere.

Her var det mye å strides om. Først og fremst selve tragedien i Jugoslavia, der tidligere forlikte naboer gjøv løs på hverandre. Den endte som kjent med grusomme forbrytelser mot menneskeheten - massakrer, voldtekter, konsentrasjonsleire. Møysommelig er det blitt samlet vitnesbyrd og dokumentasjon. Krigsforbrytere har stått for retten. Fakta er i stor grad etablert, men fortolkningene er fortsatt gjenstand for strid.

Et annet nivå er hva Handke egentlig har ment og sagt om den serbiske aktiviteten under krigen. Hvordan sammenfaller det med de serbiske nasjonalistenes retorikk? Og betyr det noe at en forfatter uttaler seg om slikt? For de involverte, for ofre og pårørende? Betyr det noe for leserne av forfatterens verk? Og videre: Har juryen vært så beskjeden fordi de ikke har våget å svare på slike tvingende spørsmål?

Ja, juryen har vært sørgelig lite tilstede. Men andre har debattert. Øyvind Berg, selvfølgelig, Aage Borchgrevink fra Helsingforskomiteen, Tom Egil Hverven i Klassekampen og dikter Jo Eggen. Men også en stor mengde Facebook-aktivister som Sunnev Gran, Pål Norheim, Håvard Syvertsen, Nils August Andresen og Bård Larsen har fått fram essensen i uenighetene på en måte tradisjonelle avisdebatter ikke ville rukket. Diskusjonene har løpt fra tråd til tråd, fra skanse til skanse, og det har tvunget fram klare posisjoner. På den ene siden: Handkes subtile, gåtefulle og selvforsvarende litteratur er hevet over politisk kritikk. En som skriver så sublim kunst kan bare ikke være fascist. Han er modig og vil finne ut hva som virkelig skjedde, med særlig vekt på ufortalte historier, alt det som skal være fortiet av seierherrenes hegemoni.

Mot dette dokumenterer anti-Handkistene at hans særlige vekt på den serbiske vinklingen gir en slagside som impliserer fornektelse av grusomme forbrytelser. Å late som om denne fornektelsen ikke finnes, medfører at det forfattere sier, ikke har betydning i samfunnet forøvrig. Og det forutsetter videre en opphøyelse av den autonome, uangripelige, utenomsosiale, frie dikter.

Sånt er fint for fansen, og kanskje det er det Handke også har villet med sine skriverier. Men det er uansett langt fra hva Ibsen drev med - enda så gåtefull han var.