MODERNE TENKER: Den franske filosofen Jacques Derridas (1930-2004) idé om tekst handler om at et fenomen – enten det er en ting eller en hendelse – alltid må sees i relasjon til et annet fenomen, skriver artikkelforfatteren i dette forsvaret for postmodernismen. Foto: Joel Robine / AFP / NTB Scanpix
MODERNE TENKER: Den franske filosofen Jacques Derridas (1930-2004) idé om tekst handler om at et fenomen – enten det er en ting eller en hendelse – alltid må sees i relasjon til et annet fenomen, skriver artikkelforfatteren i dette forsvaret for postmodernismen. Foto: Joel Robine / AFP / NTB ScanpixVis mer

En oppreisning for postmodernismen

Utfordringen til oss humanister: Vi trenger begreper for de perspektivene som ikke passer inn i et kvantitativt og målbart system. 

Meninger

Jeg har lenge vært nysgjerrig på hvorfor norske akademikere og samfunnsdebattanter, inkludert Dagblad-kommentator Aksel Braanen Sterri, er så sinte på postmodernismen.

KULTURREDAKTØR: Ingebjørg Sofie Larsen. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
KULTURREDAKTØR: Ingebjørg Sofie Larsen. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen Vis mer

Ifølge Sterri er problemet med en postmoderne tilnærming at den ikke gir noen fast og konkret grunn å stå på, og at den dermed rakner når den skal være kjernen i et forskningsprogram.

I andre land ser diskusjonen annerledes ut: Da jeg studerte på LSE i London, leste vi postmoderne tenkerne som Lyotard og Derrida sammen med Kant, Hegel og Habermas. Postmodernistene var på den ene siden et motstykke til den hegelianske, moderne tradisjonen, men like fullt så vi på dem som en forlengelse av den, idet de undersøkte denne kritisk og brukte mange av de samme verktøyene som sine forgjengere.

Man trengte ikke å være for eller imot postmodernistene, men kunne plukke med seg det man fant av interesse hos dem, på samme måte som med andre tenkere.

I forbindelse med boken «Da postmodernismen kom til Norge», er spørsmålet mitt igjen aktuelt. Ifølge forfatter Bjarne Riiser Gundersen var kampen om postmodernismen i Norge «en kamp som aldri kunne vinnes på argumentenes arena». Du kan lese Dagbladets anmeldelse her (krever plussabonnement).

Forfatteren analyserer hvorfor det hele ble så ampert ved å vise at det var folks følelser, altså ulike emosjonelle disposisjoner, som gjorde at de valgte eller valgte bort postmodernismen.

Forfatteren har rett i at følelser er viktige i alt vi mennesker gjør, viktigere enn mange vil innrømme, og at det blir lettere å lytte interessert til begge sider av ordskiftet om man anerkjenner den emosjonelle ingrediensen i debatten:

For dem som tiltrekkes av klare systemer, tydelige årsakssammenhenger og håndfast empiri, er positivismen mer tiltalende; mens de som tiltrekkes av spørsmål som utfordrer premissene, begrepskritikk, og forsøk på å finne språk for vanskelig tilgjengelige strukturer, tiltrekkes av postmodernismen.

Selv synes jeg det virker som om den postmodernismen som har endt opp som skyteskive i Norge i dag, bare representerer en liten rest av det begrepet faktisk har tilført. Mye av det vi nå tar som en selvfølge i akademisk forskning, slik som diskursanalyse og språkets endrede betydning over tid, ble internalisert som en del av postmodernismen. Det var et bredt tankegods, men det som står igjen er en slags karikatur, der enkeltutsagn slik som «alt er tekst» (Derrida) forstås som en fornektelse av virkeligheten.

Det er klart at hvis man vil forstå en enkelt filosof ut fra et slikt utsagn for seg, er det nærliggende å tolke ham på denne måten. Men hvis vi går videre med Derrida som eksempel, vil vi se at hvis vi går litt inn i hans faktiske tekstbegrep, får vi innblikk i en teori som tvert imot har virkeligheten som utgangspunkt, heller enn å forkaste den.

Selv om det følgende også blir en forenklet fremstilling, ville jeg i stedet ha sagt at Derridas idé om tekst handler om at et fenomen – enten det er en ting eller en hendelse – alltid må sees i relasjon til et annet fenomen. Det finnes ikke noe fast holdepunkt for begreper om samfunnsfenomener utenfor disse relasjonene, som for oss er språklige relasjoner.

Når et av fenomenene som utgjør en helhet, forandrer seg eller forskyver seg, vil helheten også forandre seg. Dermed gir det mening å si at virkeligheten er i forandring.

Det er imidlertid ikke det samme som å si at virkeligheten ikke er der.

Likevel er Derridas tekster, som flere av de andre postmodernistene, tungt tilgjengelige – de er i stor grad litterære eksperimenter der teorien om disse forskjellene og fenomeners relasjoner til hverandre tas inn i selve språket, i en bevisst lek med leseren. De fremstår derfor ikke som tydelig oppbygde argumenter. Dette er nok også grunnen til at disiplinen der dette fikk størst gjenhør, var litteraturvitenskapen. At postmodernistiske ideer på mange måter har funnet seg til rette i humaniora fremfor i samfunnsvitenskapen, er ikke tilfeldig.

Men her er også utfordringen til oss humanister, en utfordring som nå som vi har en humanioramelding på trappene, igjen er høyaktuell: I en tid der et positivistisk vitenskapssyn står høyere i kurs enn før, trenger vi begreper for de perspektivene som ikke passer inn i et kvantitativt og målbart system. Mange slike perspektiver finner vi i kunsten, og, nettopp, i humaniora.

Følelsen av utilstrekkelighet når disse perspektivene skal beskrives; hva de består av, hvordan jeg mener de virker inn på meg selv og på samfunnet jeg er del av – og når jeg skal forsvare verdien av dem i politiske sammenhenger, har jeg ofte følt på.

Postmodernismen på sitt beste bidrar til å styrke dette begrepsapparatet, fordi den grundig går inn i vår egen tekst – og kulturtradisjon. Den ser på når og hvordan denne tradisjonen utgjør premissene for hvordan vi lever sammen, og utforsker hvordan det er relevant også i samfunnsvitenskapen og i politikken. Dette bør vi benytte oss av både når vi diskuterer og når vi snakker om humanioras betydning i dag.

Sterri beskylder postmodernismen for å ikke gi oss en fast grunn å stå på, men det skal den heller ikke. Den skal jo nettopp, blant annet, diskutere de begrepene vi bruker i de «fastere» delene av samfunnsvitenskapene.

Når vitenskapspositivistene sier at en gitt investering er nyttigere enn en annen investering, vil postmodernisten spørre hva nytte er, og hva det står i kontrast til. Det betyr ikke at nytte ikke finnes, eller at det er et lite hensiktsmessig eller dårlig utformet begrep; men at det hele tiden er nødvendig å reflektere rundt begrepene vi opererer med.

Så langt har verken boken eller responsen på den, inkludert Sterris skriverier, gitt meg noe svar på spørsmålet om hvorfor folk er så sinte på postmodernismen her til lands. Det kan se ut som den sterke motstanden henger sammen med en opplevelse av et debattklima på Blindern på 90-tallet som de av oss som er yngre, aldri var en del av.

Man ser for seg hvordan postmodernismens kritikere stilte spørsmål ved om alt er tekst, og fikk til svar at de var for lite åpne; at de høynet angrepet og kalte motparten sjarlataner, og fikk til svar at de ubevisst tjente kapitalinteressene eller hadde et totalitært vitenskapssyn. For oss som ikke var der, oppleves mye av diskusjonen som utdatert, overdrevent personlig og lite relevant.

Slik jeg ser det forener postmodernismen nettopp det å nærlese og respektere de verkene som utgjør tradisjonen vi er en del av, med en anerkjennelse av at helt ulike fortellinger om verden kan leve side om side, noe som bør være grunnleggende i et liberalt samfunn.

Den utskjelte –ismen fortjener en oppreisning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook