En oppskrift på politisk suksess

Ettersom den innvandringskritiske høyresiden har gjort det så godt i valget til EU-parlamentet, er det sikkert mange med politiske ambisjoner som nå lurer på hvordan de skal gå fram for å kopiere suksessen til partier som British National Party og Dansk Folkeparti. Det er jo ingen tvil om at det er slike partier som representerer framtida. Som kjent er det knapt noen andre som tør å si sannheten om den muslimske fare, velferdsstatens forfall og innvandrernes manglende integreringsvilje.

Nå finnes det både organisasjoner og enkeltpersoner her i landet som har lært hovedtrekkene i dette spillet, og nye kommer til hele tida. Likevel kan det være nyttig, ikke minst av hensyn til dem av våre kommende opinionsdannere som fremdeles befinner seg i startfasen, med en rask gjennomgang av de viktigste elementene i en effektiv kommunikasjonsstrategi for den nære framtid. Naive snillister og virkelighetsfjerne kulturrelativister er hermed advart.

1. Flytt oppmerksomheten bort fra alt som fungerer fint i samfunnet. Dette er veldig mye lettere enn det høres ut. Alle samfunn har sine problemer; det er nok å velge i. Men det er viktig at du konsentrerer deg om de riktige problemene. Ikke kast bort kreftene på å snakke om Statens Pensjonsfonds investeringer, Norges miljøpolitikk eller forskjellene i livsmuligheter mellom rike og fattige land. Den virkelig store leder konsentrerer oppmerksomheten om én fiende av gangen, som det helt korrekt står skrevet i en tysk bestselger fra 1920-åra. De siste åra har vist, riktignok med ett stort unntak, at det ikke er håp og positive forventninger som selger i politikken for tida. Drivstoffet i samtidens politikk er frykt, nostalgi og mistenksomhet – ikke glem det!

2. Sørg for å framstille problemene som uløselige under dagens system. Det kan skyldes at de som er ansvarlige for problemene har en iboende essens, for eksempel en dyp religiøs overbevisning, som er uforenlig med sivilisasjonen slik vi kjenner den, eller at de som er satt til å løse dem er dumme og inkompetente. Finn noen barn av innvandrere som knapt kan gjøre seg forstått på norsk, og skriv en blogg eller et innlegg om dem. Du kan også lett finne mannlige minoritetsungdommer som har minimal tillit til det norske samfunnet, som ser ned på etnisk norske kvinner og som bare drømmer om å bli rike på enklest mulig vis. Blås dem opp i tidobbel størrelse slik at de overskygger alle de andre.

3. Velg alltid eksempler der minoritetspersoner framstår i et dårlig lys. Det beste er om du har noen selvopplevde episoder der du har følt deg truet eller tråkket på av intolerante muslimer, svarte ungdomskriminelle eller liknende. Ingen kan bestride dine egne erfaringer. De er jo dine egne. Du risikerer beskyldninger om at din empiri er anekdotisk og lite representativ, men mange vil også forsvare deg som det modige og ærlige mennesket du faktisk er. Dessuten bør du, om du klarer det, alliere deg med innvandrere som deler dine oppfatninger. Så slipper du iallfall tåpelige insinuasjoner om at du har noe imot bestemte folkegrupper eller religiøse minoriteter. Du er jo bare opptatt av universelle verdier!

4. Bruk eksempler der minoritetspersoner, helst kvinner og barn, framstår som ofre. Hvis du klarer å skape et bilde av minoritetsbefolkningen der halvparten framstår som overgripere og den andre halvparten som ofre, slipper du å behandle dem som individer. Det sier seg selv at du normalt bør unngå solskinnshistoriene, men nevn gjerne noen med minoritetsbakgrunn som klarer seg fint (etter dine kriterier), og vis at de er unntak som har kjempet en hard kamp innad i sitt miljø, som de dessuten måtte bryte ut av for å komme seg dit de er. Slike historier viser dessuten at du er et empatisk og godt menneske.

5. Vær konsekvent med å dele befolkningen inn i «oss» og «dem». Dette er lett. Bruk pronomenet «vi» ofte, men bare når det ekskluderer like mye som det inkluderer. Ordet «vi» bør alltid implisitt inneholde «de andre». Å vedlikeholde et varmt og tett fellesskap kan være vanskelig i et omskiftelig samfunn, og da er ingenting som en felles fiende. Dersom fienden befinner seg innenlands, og følgelig må omtales i tredje person ved nasjonale anledninger, kan fellesskapet være desto lettere å opprettholde. Man blir jo minnet om «de andres» eksistens mye oftere da, enn om man hadde vært nødt til å bygge vi-følelsen på mistenksomhet overfor Nord-Korea!

6. Skap et inntrykk av at alle sosiale problemer skyldes minoritetene. Hvis noen lurvete raddiser organiserer en demonstrasjon for å markere bekymring over den påstått økende mistenksomheten overfor muslimer, bør du være raskt ute med å innvende at de heller burde demonstrere mot tvangsekteskap og omskjæring.

Legg skylden konsekvent på minoritetene. Bruk ord som «smakløst» eller «respektløst» hvis noen påstår at det er paralleller mellom omtalen av «muslimer» i dag og omtalen av «jøder» i mellomkrigstida. Når du har fått litt erfaring, vil det oppleves som helt naturlig å omtale dine motstandere som om de er født i går og går med skylapper.

7. Framstill majoritetskulturen som enhetlig og ufeilbarlig. Ta for gitt at den samlede majoritet er mot patriarkalske verdier, vold i hjemmet og korrupsjon, og at de alle er likestilte, liberale og tolerante overfor annerledes tenkende, presterer godt på skolen og er konsekvent lovlydige. Ikke diskuter med dem som benekter at det finnes verdier etnisk norske har felles, og som de ikke deler med innvandrere. Gjør i stedet kontrastene så skarpe som mulig.

8. Opprett ditt eget nettsted. En webside er billig og lett å vedlikeholde, og kan dessuten være et effektivt kommunikasjonsmedium. Der kan du samle lenker under overskrifter som «etnisk diskriminering» og «innvandringspolitikk», slik at det kan danne seg et inntrykk av at ditt egentlige mål er å formidle kunnskap, ikke å spre splid og mistenksomhet i samfunnet. Under disse overskriftene har du naturligvis bare lenket opp til artikler som tyder på at flerkulturalitet er dømt til å mislykkes overalt i verden.

9. Ikke sitér andre ukritisk. Noen politikernavn du bør styre unna i dine offentlige utspill, er Nelson Mandela, Mahatma Gandhi, Dalai Lama og Barack Obama. Å nevne sånne folk kommer det aldri noe godt ut av i denne sammenhengen.

10. Vær omhyggelig med ordvalget. Enkelte ord og begreper klinger bedre enn andre. Ikke bruk ordet «klasse». Si i stedet «velferdssamfunnet vårt». Hvis du sier «tillit», må du på forhånd sørge for å legge ansiktet i bekymrede folder.

Si «muslim» eller «innvandrer» i stedet for «student» eller «ingeniør» i omtaler av enkeltpersoner. «Integrering» er et utmerket ord, men sørg for at du slipper å definere det. Le hånlig av dem som sier at det finnes etnisk norske som er dårlig integrert. Bruk ordet «innvandrermiljøet» så ofte du kan, men husk entallsformen.

Lykke til!