En oppskrift på suksess

Et problem debatten om ytringsfrihet i liten grad har formådd å kaste lys over, er hvordan en skal forholde seg til ytringer hvis intensjon ikke er å argumentere, men utelukkende å trakassere. Krenking som strategi. Ytringer som kategoriserer mennesker i en gruppe for så å omtale denne på nedsettende vis; som bevisst mistenkeliggjør, problematiserer, forvrenger, angriper og kuer. Fornedrende ytringer som på samme vis som mobbing, kan være uangripelige og knapt synlige for omverdenen: som et blikk som kan drepe, en insinuasjon, et sukk, et hånflir. Det kan knapt dokumenteres og langt mindre imøtegås av offeret. Som i annen mobbing antar det dessuten etter hvert form av en asymmetrisk konflikt: Mobbingens dynamikk gjør at angrepene gradvis etableres som sannheter, og tilskuernes likegyldighet (eller opportunisme) gjør at den angrepne og dennes påståtte defekter til slutt oppfattes å være selve årsaken til konflikten.

Jeg har en venninne som er lege fra Iran. Hun forteller om hvordan hun som ny i Norge opplevde at en nabogutt fra Irak ble plaget av klassekameratene. «Vi skal knekke nakken din som på en fugl,» sa de til ham. «Trygdesnyltere,» sa de om foreldrene hans. «Terrorist» og «bin Laden» kalte de gutten (han var kristen). En dag gikk plageåndene for langt, og gutten havnet kvestet på sykehuset. Hun spør meg hvordan små barn kan ha slike holdninger og begå slike handlinger i denne så uendelig privilegerte plett på jorda.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min venninne, som arbeider innen psykisk helse, tar også vakter ved den lokale legevakten. At gamle som unge iblant avviser henne og vil behandles av en «normal» lege er hun vant til. Hun har taklet verre ting; som ung ateist, feminist og sosialist ble hun i sin tid fengslet i Iran, men unngikk på mirakuløst vis å bli henrettet av mullah-regimet. En natt på legevakten behandlet hun ei ungjente som hadde blitt med en eldre venn opp på et hotellrom, og hadde blitt utsatt for voldtektsforsøk. Det var ingen fysiske skader å behandle, men hun informerte jenta om de mulige psykiske seinskader og understreket hvor viktig det var at hun ikke under noen omstendighet fant på å klandre seg selv for hendelsen. Hvilket hun også skrev i journalnotatet, der hun også presiserte at gjerningsmannen hadde begått en alvorlig straffbar handling.

Og hadde ikke min venninne hatt denne dokumentasjonen på hva som ble sagt, kunne hun vært arbeidsledig i dag. Jentas foreldre ved sin advokat rettet noen dager seinere en fryktinngytende henvendelse til den aktuelle legevaktsjefen om hvordan «den utenlandske legen» hadde kritisert den unge jenta for løsaktighet og tillagt henne all skyld for det inntrufne. Hvis ikke legevakten tok affære ville de gå til media med saken. Frykten, frustrasjonen og sinnet som et voldtektsforsøk mot ei ung jente utløser i en familie, er ikke vanskelig å forstå. Og hvem er vel da bedre egnet som syndebukk for å få utløp for aggresjonen enn en «innvandrer»?

Når selv en så usedvanlig velintegrert og velfungerende kvinne som min venninne opplever slikt (hun vurderer for øvrig nå å flytte videre til et mer vennligsinnet land) kan man begynne å ane omfanget av de ydmykelsene synlige innvandrerne med færre ressurser og dårligere utgangspunkt i samfunnet opplever i det daglige.

Slik forgår Norges herlighet. Dehumaniseringen og deindividualiseringen av synlige innvandrere har over de siste par tiår gjort noe med både våre holdninger og vår atferd. (Ja, våre: denne gruppetenkningen og stigmatiseringen er i ferd med å inngå i vår nasjonale habitus og i våre barns sosialisering). Det historiske vendepunkt inntraff under valgkampen i 1987 da en desperat Carl I. Hagen leste opp det famøse Mustafa-brevet og for første gang lyktes med å hente ut stemmepotensialet fremmedfrykt utgjorde i Norge. Strategien ble riktignok lagt på hyllen en periode tidlig på nittitallet, men etter «Dolkesjø» har mistenkeliggjøring av synlige innvandrere vært modus operandi for partiet. Tusentalls lederartikler, kommentarer, debattinnlegg, kronikker og avhandlinger har påvist framgangsmåten, men har ikke lyktes i å endre partiets strategi, ei heller å begrense dens suksess.

Psykopatiske angrep der et sakesløst offer utpekes for egen tilfredsstillelse eller vinning, er nemlig uhyre raffinerte. Ifølge den franske viktimologen Marie-France Hirigoyen er psykopatenes undertrykking usynlig ved at de retter angrepene mot offerets såre punkter og dermed selv framstår som voktere av moral og fornuft. «Det er deres kultur» hevder angriperen. Realiteten er at «de» er individer som representerer et mangfold av vesensforskjellige kulturer, og som i alle tilfeller samvirker med komplekse sosiale faktorer. Men idet man begynner på denne redegjørelsen i sitt forsvar overfor en allvitende psykopat, i mobbens flirende påhør, har man allerede tapt. Psykopatens sinnrike spill krones så med hell når offeret til slutt resignerer; når det tar innover seg omgivelsenes dom over dets verdiløshet og dårlige egenskaper.

Psykopatenes terrorregime i familier og på arbeidsplasser er etter hvert såpass veldokumentert og allment kjent at deres spillerom mange steder er begrenset. Mindre kjent er hvordan hele sosiale systemer som bedrifter og land kan utvikle seg til patologiske, psykopatiske systemer. Andrzej {Lstrok}obaczewski påviser i sitt rystende magnum opus «Political Ponerology» (politisk ondskapslære) hvordan samvittighetsløse ledere kan sette i gang prosesser som former måten vi lever på, hva vi tenker, og hvordan vi bedømmer det som pågår rundt oss.

«Om det er i familier, bedrifter eller stater sørger psykopatene for at katastrofene de utløser blir belastet andre, slik at de kan framstå som reddende engler og deretter overta makten,» påpeker Hirigoyen. Håpet om at den opprinnelig moderate Siv Jensen skulle legge vekk Hagens oppskrift synes nå dødt etter hennes siste skriverier. Den eneste mulighet for å stikke kjepper i hjulene på en slik psykopatisk prosess er at tredjeparter – selv om de i mange tilfeller vil tape på det – setter foten ned.

Høyre står derfor nå overfor en av sine største utfordringer siden partiets tilblivelse. Består de ikke denne prøven vil historien felle en hard dom, og det er ikke engang gitt at partiet kan overleve et slikt svik mot liberale og humanistiske verdier. Inntil partiet stiller et krystallklart krav om at Frp’s menneskefiendtlige ytringer må opphøre umiddelbart hvis regjeringssamarbeid skal komme på tale, er all prat om verdikonservatisme lite annet enn usselt pjatt. Hvis Erna Solberg likevel vil inkludere stemmer sanket på dette vis i et regjeringsgrunnlag, bør hun i det minste ha en plan for hvordan Høyre skal kunne forhindre FrP fra å fortsette den vellykkede trakasseringen. Psykisk vold er nemlig en så ødeleggende kraft at det er vanskelig å begrense den. Selv Machiavelli ga i sin tid råd til «dem som kommer til makten ved hjelp av grusomhet» om å begrense overgrepene: «(fyrsten) må gjøre unna alle de krenkelser som akten fordrer på én gang, slik at han slipper å begå nye grusomheter for hver dag».