Anmeldelse: Kristian Kristensen - «Kor vi ende»

En oppvisning i rått sangtalent

Kristian Kristensen albumdebuterer.

Foto: Pernille Sandberg
Foto: Pernille SandbergVis mer

«Kor vi ende»

Kristian Kristensen

4 1 6

Pop

2019
Plateselskap:

Warner Music

««Kor vi ende» er mest av alt en oppvisning i rått sangtalent som virkelig kommer til sin rett når den pares med det riktige materialet.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Han er ingen fersking, Kristian Kristensen. Selv om han først nå begår sin ordentlige albumdebut med «Kor vi ende».

Spol tilbake noen år. I 2013 karret han seg til semifinalen i «The Voice». To år seinere vant han årets Urørt. Og jaggu fikk han seg ikke en Spellemann-nominasjon i kategorien «Årets hit» for «Kan du lære mæ» i 2016.

Lange tradisjoner

Dette er skulderklapp som kvalifiserer til merkelappen folkekjær. Ikke veldig rart. Harstadværingen har en fortryllende stemme og er langt over gjennomsnittet flink til å bruke den. Når han attpåtil kommer fra en del av landet som har lange tradisjoner for å fostre noen av landets fremste visepop-artister, og nå også en del av våre mest eksponerte pop-artister, burde veien være kort til suksess og lykke.

De siste 30 årene har nordfylkene gitt oss alt fra Kari Bremnes og Halvdan Sivertsen til Sondre Justad og Kråkesølv. Dette er et selskap Kristian Kristensen lett kan føle seg hjemme i.

Musikalsk er han også en slags hybrid av hele røkla. I likhet med de fleste av sine kolleger beveger han seg mykt og forsiktig. Brå vendinger og rufsete kanter hører ikke hjemme i denne geografiske kroken av musikkuniverset.

Måtte reise hjem

Det begynner med brusende gitarakkorder og lyden av noe som høres ut som bølgeskvulp. «I en skygge bak et barndomshjem, der fant jeg frihet og ingen farer.», synger Kristensen dempet i åpningslåten, «Vokst opp». Han måtte etter sigende reise hjem og forskanse seg på sitt gamle gutterom da han skulle skrive musikken til «Kor vi ende».

Det låter stort og pent av nordlendingens widescreen-pop. Produksjonen er både mettet, detaljrik og luftig om hverandre. Kall det gjerne flere nyanser av mykt og samtidig storslagent.

Kristiansen er på sitt beste når han legger litt tempo bak de inderlige melodiene sine, som i den kneisende «Du ga mæ viljestyrke». Tittelkuttet og avsluttende «Lenger nord» demonstrer hans vokale spenn på utsøkt vis. At sangeren alltid har hatt en stor ledestjerne i Jeff Buckley hva fraseringer og klang angår kommer sterkt til uttrykk i den sakrale og nakne «Soloppgang».

Litt mye

Det er dog ikke en problemfri ferd å ta seg gjennom albumet fra perm til perm. Det handler ikke så mye om enkeltlåtene, men en liten time i dette intense og sjelevrengende universet gjør deg rett og slett litt nummen. Plata hadde ikke hatt vondt av å kortes ned med et par sanger. Noen brudd i stemningsleiet hadde også gjort det lettere å fordøye den i sin helhet.

«Kor vi ende» er mest av alt en oppvisning i rått sangtalent som virkelig kommer til sin rett når det pares med det riktige materialet. Neste gang gjelder det bare å begrense seg en smule.