En ordvegg mot kaos

Steinar Løding fra Molde er en av disse forfatterne som i all stillhet styrker sitt renommé. Med bare tre romaner siden debuten i 1982 har han fått ord på seg for å være en av landets mest personlige, originale og ambisiøse romanforfattere.

- Begrepet totalroman fascinerer meg, sier han. - Romanen som inneholder alt i en bok. Det er slike bøker jeg forsøker å skrive.

Lødings debutroman «Glomma brenner» (1982) henter handlingen fra Fredrikstad. Løding markerte seg straks med en energisk og medrivende fortellerstemme. Dette ble enda tydeligere i «Erindringens tre» (1992), der konflikter mellom jøder og nazister i krigens Norge står sentralt i en story som utforsker ondskap og skyld i et billedrikt og voldsomt språk.

«Jernalderdrøm», som utgis i disse dager, er likevel Lødings mest ambisiøse verk hittil. Gjennom 572 tettskrevne sider briljerer Løding med å beherske en rekke forskjellige stillag. Med en intens fabuleringsevne og en gnistrende omgang med ord suger han den tålmodige leser med i en historie som er bygd i et finurlig system av esker.

Utgangspunktet er byen Ninive i fortidas Assyria, som ble ødelagt i 612 før Kristus. I år 400 før Kristus ble området beskrevet av grekeren Xenofon, alias Themistogenes fra Syrakus, som er en av Lødings hovedpersoner.

På 1800-tallet ble Ninives ruiner funnet og utgravd, og man fant det fabelaktige biblioteket til herskeren Assurbanipal. Seinere i århundret klarte en fattig, men skarpsinding seddelstempelgravør å lese Gilgamesj-eposet, verdens eldste helstøpte diktverk, ut av leirtavlene.

I 1916, under krigen mellom tyrkere og tyskere, er en nordmann i området på flukt ved hjelp av den svenske oppdageren Sven Hedin. Alt dette nedtegnes av en mann som sitter og forsker på Kreta i 1990-åra. Og bak ham igjen finner vi forfatteren, Steinar Løding, som egentlig hater å reise, men som får fantasien i sving når han fører sine fingrer over eksotiske kart.

- Egentlig er denne boka bare halvparten av del fem i et større romanprosjekt, forklarer Løding. - Jeg har allerede skrevet hundrevis av sider som ikke er brukt. Derfor kaller jeg denne romanen for «første bok». Den er egentlig bare en liten del av en større helhet.

- Til å være «en liten del» er den forholdsvis omfattende, og den spenner fra lærde avhandlinger til forrykende historier av typen «jakten på den forsvunne skatten»?

- Jo da, men det fins mye mer å si om dette temaet.

- Og hva er temaet?

- Ytre sett handler det om funnet av Gilgamesj-eposet og dets plass i historien. De som i sin tid finansierte arbeidet med å tyde kileskriften, var opptatt av at dette sagnet bekreftet Bibelens historiske sannhet, blant annet syndflodsberetningen. Men Bibelen ble skrevet etter Gilgamesj-eposet. Funnet av kileskrift-tavlene viser at Bibelen er en bok blant bøker, at den er et ledd i en kontinuerlig historisk utvikling. Tekstelementene i Bibelen fins i flere ledd bakover i historien. Gilgamesj-eposet betyr en relativisering av Bibelens sannhet. Det er et tegn på at det alltid vil finnes flere sannheter, side om side, fortellinger bak fortellinger som fortaper seg i historien. Begynnelsen vil du aldri finne.

- Boka handler altså om jakten på fortellingen?

- Den er en visjon av verden som et sett av fortellinger. I vår bevissthet er verden et mangfold av fortellinger som er koblet i hverandre.

- Er romanen et forsøk på å skape sammenheng?

- Sammenhenger - og brudd. Akkurat som leirtavlene i Ninive delvis var hele og delvis knust. I avskriftene av tekstene har forskerne stadig måttet sette inn parenteser der skriften ikke er mulig å tyde. Min bok er resultatet av en drift etter stadig å forsøke å lage nye versjoner av gamle fortellinger.

- For å finne en mening i tilværelsen?

- Man forsøker å bygge en vegg som kan holdes opp mot kaos. Å språkliggjøre en orden som kan gi mening. Kaos er vel egentlig synonymt med døden. Romanen skal være en språkvegg som står opp mot døden.

- Må en slik roman være såpass altomfattende?

- For meg er det målet. Enkelte forfattere blir kalt minimalister. Det er helt riktig for dem. Men jeg er det motsatte. En slags maksimalist. Jeg vil gjerne ha mest mulig inn mellom to permer, få strukturert flest mulig elementer inn i boka.

- Kunne du tenke deg at verket du har planlagt kom ut i ett bind, på flere tusen sider?

- Fryktelig gjerne.

- Hvor mange sider?

- Tre, fire, fem tusen. Det hadde vært noe.

- For å ordne livet?

- For å skape orden, ja.

- Føler du deg i slekt med en historieforsker?

- Egentlig ikke. Jeg er slett ikke forsker. Jeg har bare en dårlig realskoleeksamen. Akademikerens jobb er å skille ting fra hverandre. En dikter syntetiserer. Jeg forsøker å sette sammen en større grad av eksistensielt, indre trykk. Kunnskapen jeg har samlet, kommer utenfra. Men råstoffet fins i meg. Sammensmeltingen inni meg er det som kommer ut.

- Biblioteket er viktig i boka di, også som symbol?

- Biblioteket er menneskeverdenen samlet til skrift. Tanken på Assurbanipals bibliotek er ytterst fascinerende. Men la meg si at jeg i forbindelse med denne boka også har hatt enorm nytte av Folkebiblioteket i Molde. Der har jeg inntrykk av at de har jobbet på overtid for å skaffe meg de bøkene jeg trenger. Uten hjelp derfra ville denne boka aldri vært mulig.