En overdose fortvilelse

Slektsromanen «Jadekatten» vitner for meg om en fortvilet og forvirret forfatter som har gitt opp å tro på mennesket. Suzanne Brøggers mot til å fortelle om sin slekts undergang er blitt framhevet. Jeg mener at hun ikke har hatt mot nok.

Suzanne Brøgger - lykkes ikke i den oppgaven hun har satt seg fore. «Jadekatten» omhandler fem generasjoner i den dansk-jødiske familien Løvin. Historien starter ved dette århundrets begynnelse og ender i vår tid. Det norske forlaget sier i sin lansering at det er Brøggers egen familie det handler om. Da er det ikke vanskelig å identifisere personen Zeste med Brøgger selv. I romanen er hun skuespiller. Brøgger skriver om Zeste at «...den eneste måten hun kunne fri seg fra familien på, var paradoksalt nok ved å stå og spille den ut kveld etter kveld, utlevere familien i all sin hjelpeløshet i håp om at noen ville gripe inn». Det er hva Brøgger gjør i «Jadekatten». Hun slynger edder og galle utover sidene. Hun er rasende på sin familie, på seg selv og på alle som aldri har grepet inn. Brøgger vil ha det ut en gang for alle. Det forstår jeg. Det er ikke lite hun er blitt utsatt for. Jeg håper hun føler seg bedre. Men hva med meg? Leseren?

Hvordan, ikke hvorfor

Overdoser av ulike slag er en hyppig dødsårsak i familien Løvin. Brøgger gir meg en overdose av sin egen forvirring og fortvilelse. Jeg har hørt på hennes forakt for sin familie, hennes selvforakt, hennes selvmedlidenhet og hennes selvopptatthet i 518 sider. Jeg vil gjerne ha mer igjen for det enn jeg får. Blant annet savner jeg innsikt i hvorfor denne slekten ødelegger seg selv. Jeg får inn med teskje hvordan, det er enklere enn å forsøke seg på hvorfor. Det er her Brøggers mot svikter. Jeg skulle ønske at Brøgger hadde våget seg lenger inn i.

De destruktive kreftene som Brøgger boltrer seg i, eksisterer i stadig kamp med selvoppholdelsesdriften. De gode og onde kreftene slåss. Også i Brøggers familie. Det er mirakuløst hvor mange selvmordsforsøk bokas morsfigur overlever. Men Brøgger går altfor sjelden inn i denne vanskelige kampen, enda det ligger så snublende nært. Hun holder i stedet de onde kreftene opp i ansiktet på meg og skriker: Se her, synes ikke du også det er for galt? Så serverer hun en god replikk og feier resten under teppet.

Dermed blir «Jadekatten» for meg en umoden slektssaga i den forstand at erfaringene ikke har modnet nok i forfatteren til at hun klarer å gå grundig ned i de konfliktene hun så gjerne vil vise. Brøgger unngår å gå inn i det vanskeligste ved å involvere så mange personer at hun stadig kan hoppe ut av en skjebne på det verste stadiet og inn i en ny. Hun satser på å holde min interesse oppe ved å vise meg flere og flere forferdelige skjebner som alle har hennes blod i årene.

Når Brøgger svitsjer mellom personene, starter hun også ofte kapitlene med en oppsummering av det hun allerede har fortalt. Romanen flyter ut. Hun har mistet oversikten over stoffet sitt.

Fargerikt språk

«Jadekatten» inneholder derimot klartenkte avsnitt, slagkraftige konstateringer og talende karakteristikker.

Framfor alt kan Brøgger kunsten å fortelle anekdoter og beskrive scenarier. Et landskap, et gatebilde eller et rom fanger hun skarpt inn. Slekten Løvin reiser mye. De oppholder seg blant annet i Danmark, Sri Lanka, Bangkok og Algerie. Ulike kulturer fanges inn med et fargerikt språk og et intellekt som presenterer de forskjellige kultursynene med interessante perspektiver. Brøgger er best når hun ikke holder på med sitt hovedanliggende - intimsfæren.

Frihet og ansvar

Hennes framstilling av hvordan slekten går til grunne utelukker at frihet og ansvar er en del av mennesket. I «Jadekatten» vil barnets gode sider i det lange løp alltid forgiftes av det onde som foreldrene dyrker fram, slik deres foreldre dyrket det destruktive fram i dem. Slekter følger slekters gang inntil livsgnisten ikke lenger lar seg antenne. Det går til helvete uansett. Individets mulighet til selv å influere på sitt liv er ikke lenger til stede. Det er en forenkling som gjør Brøggers univers mindre spennende enn det kunne ha vært.

Brøgger mener at alle i hennes familie har mistet gang synet. Da er det kanskje heller ikke så rart at hun ikke lykkes i den oppgaven hun har satt seg fore.

Det har derimot Kari og Kjell Risvik, som har oversatt boka tett opp til dansk. Det var en god idé. De lykkes i å ta vare på «det danske» som i positiv forstand er en del av Brøggers saftige og personlige uttrykksmåte.