HEROIN: Narkomane Alexandra Mejbri (40) får utdelt heroin i Zürich. Skandalen i norsk narkotikapolitikk er ikke at norske narkomane ikke får heroin på resept, men at tusener som er i eller ønsker behandling for sine rusproblemer ikke hjelpes videre, skriver innsenderen. 
Foto: Jacques Hvistendahl
HEROIN: Narkomane Alexandra Mejbri (40) får utdelt heroin i Zürich. Skandalen i norsk narkotikapolitikk er ikke at norske narkomane ikke får heroin på resept, men at tusener som er i eller ønsker behandling for sine rusproblemer ikke hjelpes videre, skriver innsenderen. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

En overdose heroindebatt

Sårbare rusmisbrukeres skjebne blir utnyttet til å fremme saken. Debatten om utdeling av heroin har sporet av.

Etter måneder med debatt om heroinstøttet behandling (HSB) vet vi fortsatt ikke hvem målgruppen er, journalistene vet det i alle fall ikke. Om et norsk heroinprosjekt engang blir etablert, blir det trolig uten den oppfølgingen som er avgjørende for at det lykkes. Media har et stort ansvar for at denne debatten har sporet av. Utslitte mennesker går til grunne i største fornedrelse i beste sendetid. De ser inn i kamera med tårevåte øyne. Norske journalister gråter med dem. Det som er oppsiktsvekkende, er at de tunge narkomane som trekkes frem i TV og aviser ikke ville fått blitt med i det sveitsiske tiltaket eller noe annet heroinprogram i Europa fordi de er for dårlige. HSB hjelper rett og slett ikke denne kategorien.

De som er med i de sveitsiske forsøkene har en langt bedre psykosomatisk helse enn de gatenarkomane som trekkes fram i Oslo. I Sveits hadde 79 prosent god somatisk helse, og hele 64 prosent god psykisk helse før de begynte i HSB. Kun 44 prosent var arbeidsledige (Brehmer et al 2000). Vi snakker her om en helt annen målgruppe enn de tyngste misbrukerne. Denne gruppen narkomane i Norge er i dag i legemiddelassisterte rehabiliteringen (LAR) eller annen behandling, ikke minst fordi en i Norge også kan gi langt sterkere metadondoser enn i Sveits.

Forskningen viser dessuten at av de som deltar i forsøkene, er det ikke de tyngste, men de relativt best stilte som under visse forutsetninger hjelpes. Den egentlige norske målgruppen derimot, de aller tyngste, vil trenge gode lavterskeltiltak som grunnleggende helse- og omsorgstjenester.

Forutsetningen for å lykkes med heroinstøttet behandling (HSB) er dessuten god oppfølging. Det viser resultatene fra de europeiske forsøkene. Men i Norge står det i dag mange tusen i kø for nettopp slik psykososial oppfølging. Ville det ikke da være naturlig at helseministeren sørget for at dette ble prioritert?

Ville det ikke også vært naturlig at media slo dette opp med krigstyper og fargebilder? For det er jo her de virkelig store gevinstene finnes for både enkeltpersoner og samfunn. Det er her skandalen ligger, at tusener som er i eller ønsker behandling for sine rusproblemer ikke hjelpes videre. Fokuseringen på enkelttilfeller er dessuten veldig vanskelig å håndtere. Fagfolk og pårørende kan ikke kommentere disse av hensyn til personvernet. De narkomane selv vil naturlig nok sjelden snakke om sine depresjoner, angst, traumer — hvordan de er sviktet og har sviktet. Dette har en venner eller terapeuter til, ikke journalister.

Likevel brukes sårbare enkeltskjebner til å fremme en sak. De aller fleste gatenarkomane i Norge har psykiatriske lidelser som burde tilsi at media viser langt større varsomhet. Hva vet journalistene om dette? Hva er problemet, hvorfor er hjelp så vanskelig? Publikum og beslutningstakere mangler helt sentral informasjon for å kunne få en balansert forståelse. I en slik tabloid mediestorm skal vi nå drøfte heroinstøttet behandling for de gatenarkomane. Ingen jeg kjenner er prinsipielt imot å bruke heroin. Vi må kunne vurdere alle slags nye medikamenter og tiltak på en saklig måte. Dette tror og håper jeg fagfolkene, forskerne, pårørende, de frivillighe og helsepolitikerne klarer også i denne saken, på tross av media.

Mediedekningen har gjort rusfeltet og de narkomane en bjørnetjeneste. Journalistikken er i en etisk gråsone som vi håper redaksjonene tar opp til diskusjon. Straks det er en narkotikapolitisk sak som ofte er vanskelig nok i seg selv, løper noen journalister til de aller tyngste narkomane for å få den gode personlige vinklingen. De dårligste vil naturlig nok alltid «bevise» at eksisterende tiltak ikke virker eller at en må gjøre noe nytt. Og uansett hvilke nye tiltak som settes inn, vil det alltid være noen dypt nede i elendigheten som «faller utenfor». Dette er en destruktiv dynamikk. De gatenarkomane har ofte psykiatriske lidelser og er dypt nede i sorg og krise. Likevel dekkes de med omtrent samme journalistiske virkemidler som deltagerne i reality-TV. Hva med litt varsomhet? Dette er en kategori som vær
varsom-plakaten beskytter: «Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre».

Om du og jeg med nød og neppe overlevde en grusom traumatisk hendelse, ville vi straks skjermes og sluses inn til et profesjonell kriseteam. Hvorfor gjelder ikke dette de gatenarkomane? «Verdighet» er en gjenganger i narkotikadebatten som særlig media spiller på, men hvor verdig er dette? Rene sprøyter, metadon eller Subutex, et hvilerom, feltpleie, en seng og frokost, en sovepose — ja kanskje også foreskrivning av heroin. Alt kan spille en rolle i en gitt situasjon på et gitt tidspunkt. Men dette er variabler. Konstanten kommer en aldri unna: en må takle avhengigheten, en må arbeide med de underliggende ofte psykososiale problemer, en må etablere et nytt liv, med venner, familie, arbeid, bolig og så videre.

God og bred oppfølging er en forutsetning for at selv kortsiktige og skadereduserende tiltak lykkes. Dette er vi i dag langt unna i Norge. Debatten den siste tiden har dessuten bidratt til at forståelsen for helheten og kompleksiteten er svekket. Dette er ingen tjent med. I dagens uvirkelige debatt om heroin har en av de mange og usikre variablene fått den plass som konstanten skulle hatt. Dette er ikke bare journalistenes ansvar. Dette overordnede perspektivet forventer vi nå fra en tydelig helseminister.