En overdose jul

Sesongens første juletegneserie er i handelen. Det handler om fetter'n til Virus som ronker i en blomstervase, om Kælle som raner Glassmagasinet i rohypnol-rus og om Geir og Odd som feirer jula med ribbe og kokain i Oslo Kretsfengsel.

«1. søndag i advent: Drikker opp de siste penga av gratialet de fikk på sosialen til jul.

2. søndag i advent: Begår et brekk for å skaffe penger til jul.

3. søndag i advent: Stresser rundt for å ordne dop til jul.

4. søndag i advent: Ut å pante flasker på full nedtur for ihvertfall å ha røyk i jula.»

SÅNN OPPSUMMERER CHRISTOPHER Nielsen jula for Geir og Odd på omslaget til bladet «To Trøtte Typer - Julespessial!». Nielsen omtaler Geir og Odd som sine to mest salgbare figurer. De har subba rundt i tegnerens hode siden 1982.

- Geir er liksom den følsomme av de to. Han er hakket mer følsom enn Odd. Men egentlig er de ganske like, lyder den ytterst sparsomme personkarakteristikken fra opphavsmann Nielsen.

- Hva slags forhold har disse typene til omverdenen?

- Njææ. De prøver å gjøre lykke. Som alle andre.

- Greier de det da?

- Mmmnei. Det går stort sett dårlig. Som for alle andre.

- Er du utpreget pessimistisk?

- Nei. Objektiv. Realistisk observerende, kanskje. Vet ikke.

NIELSEN ER EN MANN av få ord. Han sitter og fikler med en papirkniv i en gammel sofa i lokalet til tegneserieforlaget No Comprendo Press ved Bankplassen i Oslo. Rommet er stort, åpent og ikke helt ryddig. Langs veggene står pappesker med norske tegneserier forlaget ikke har fått avkastning på («jeg trudde den alternative rocken skulle brøyte vei, men neida...»). Rommet ligger i femte etasje og nås via en vareheis i bakgården.

«Welcome to Bop Island. Møll anbefales kjøkkenveien» står det på et skilt på døra.

- Ja, det der er fra «Jazzbasillen», en serie jeg lagde for lenge siden. Men opprinnelig er det fra Axel Jensens «Line», orienterer Christopher Nielsen.

Nettopp.

- Hvor henter du historiene dine fra?

- Ja. Hm. Fra lillehjernen.

- Ikke fra Grønland i Oslo?

- Njæ.

Juleheftet til Nielsen inneholder to historier fra, jada, sikkert fra lillehjernen, men også fra det de fleste ville kalle Oslos skyggeside. Først en ungdomshistorie om tre pubertale karer som viser tissene sine til småjentene Linda og Jeanette. Så følger hovedhistorien om Geir og Odds jakt på dop, penger og lykke i julestria i hovedstaden.

- Dette er basert på to sanne historier. To anekdoter. Jeg hører jo ting. Her og der.

LILLEBROR JOACHIM, bedre kjent som Jokke, kan mistenkes for å ha nær kjennskap til miljøene han beskriver. Samme mistanke kan rettes mot Christopher. Sjargongen til Geir og Odd er ikke hentet fra løse lufta. De er hentet fra rennesteinen.

- Jeg har førstehåndskjennskap til miljøet. Ikke daglig altså, dette er noe jeg...

Christopher Nielsen stopper og begynner på nytt.

- Det er jo tredjeperson, forklarer han.

- Dette er figurer. Oppdiktet. Streker på papir. Virkelige mennesker er mer komplekse, selv når de er på stadiet til Geir og Odd. Man må skille vet du, underviser Nielsen.

Han har fortalt om Geir og Odd i femten år. Han omtaler dem som enkle og forutsigbare, og han makter ikke å få livene deres på rett kjøl.

- Blir du ikke lei av dem?

- Nja, nei, egentlig ikke.

- Hvorfor skriver du fortsatt om dem?

- Det klarer jeg ikke å svare på. Det bare blir sånn.

- Har du aldri tenkt på hvorfor det blir sånn?

- Nei.

- Finansierer «To Trøtte Typer» de mindre salgbare bladene dine?

- Ingen av bladene finansierer noen ting.

NARVERNE ER EN ANNEN GJENG mindre kjernesunn norsk ungdom bragt til folket fra Nielsens lillehjerne. Den har i tillegg til tegneserien resultert i en kortfilm som ble vist på kino ifjor. Narverne drekker som høl i bakken, de røyker på trikken og lirer av seg meldinger av typen «...faen heller'a! Hvem skulle alle dem feite og støgge norske damene være sammen med 'a, hvis det ikke fantes noen negre og pakistanere?!»

- Du er ikke redd for å bli - misforstått?

- Det er jo ikke jeg som sier det. Det er figuren. Jeg bare skildrer et miljø.

- Det ble bråk da Falsk og Mathiesen sang «Alle fine damer har en stygg venninne»?

- Men det var jo usmakelig. Det er de selv som sier det. Det er jo ikke morsomt som en vits fra to komikere. De to har aldri vært morsomme. Bare harry.

- Og dine serier er ikke harry?

- Overhodet ikke. Jeg lager sofistikerte tegneserier. Man må bare ikke la seg forlede av emnet.

CHRISTOPHER NIELSENS mest leste tegneserier er antakelig historiene som ledsaget Jokke og Valentinernes plater på siste halvdel av åttitallet. Med rølpete tegninger og replikkvekslinger som: «Faen, dere speller feil!», «Det er vel for faen ikke vi som speller feil, det er du som glemmer teksten!», «Ja, men faen heller, jeg glemmer teksten fordi dere speller feil» - var han sin broders fremste imagebygger.

- Er det klare paralleller mellom ditt og din brors virke?

- Nei. Egentlig ikke. Vi har ingenting med hverandre å gjøre, kunstnerisk sett. Da jeg lagde coverne jobba jeg helt uavhengig av dem.

- Hvorfor lager du ikke coverne lenger?

- Nei, det var en Valentiner-greie.

Joachim Nielsen kom som kjent med plate i høst. En tilbakeskuende affære, kalt «Trygge Oslo». Et oppgjør med fortida, sier mange.

- Er Joachim blitt mer sentimental enn deg?

- Ja, sikkert. Jeg vet ikke; jeg er ihvertfall ikke sentimental.

- Er ikke slutten på «To Trøtte Typer» litt sentimental da?

Nielsen sperrer opp øynene, fisker fram julenummeret fra en bunke amerikanske seriefavoritter og blar til sistesida, hvor Geir sitter og spiser ribbe og ser ut på desembersnøen som faller langsomt mot bakken på den andre sida av gitteret.

- Nææ, det der er ikke sentimentalt. Det er trivsel, det.