SVARER: Ole Martin Moen svarer Espen Ottosen om religion og moral. Foto: NTB scanpix
SVARER: Ole Martin Moen svarer Espen Ottosen om religion og moral. Foto: NTB scanpixVis mer

Moral:

En overflødig gud

Espen Ottosen burde forlate gudetroen og bli en etisk hedonist.

Meninger

Spaltist

Ole Martin Moen

Moralfilosof ved Universitetet i Oslo og grunnlegger av Humanistskolen.

Siste publiserte innlegg

Forrige uke argumenterte jeg for at Gud, snarere enn å være en garantist for moralen, gjør moral umulig. Årsaken er at Gud straffer alle synder og belønner alle ofre.

Jeg skrev at «[å] handle galt når Gud er regnskapsfører blir som å snyte på skatten i et samfunn der staten vet at du snyter, der du uansett må betale mer i restskatt neste år hvis du snyter og der alle som er skadelidende som følge av snytingen vil få sin rette kompensasjon. I en slik verden gjør det ikke noe om du snyter på skatten, for alt blir uansett godt til slutt.»

Espen Ottosen har svart meg. Han skriver at «[f]or en kristen blir det rett og slett en meningsløst å tenke at jeg ikke skal bry meg om Guds vilje fordi Gud sikkert ordner opp i ettertid.» Jeg forstår at Ottosen mener det. Men hvorfor bør man mene det? Hvorfor skal jeg la være å stjele dersom Gud uansett straffer meg for stjelingen min og gir ofrene sin rette kompensasjon?

Dersom Gud er allmektig vil jeg, presumptivt, få nøyaktig den straffen jeg fortjener og ofrene få nøyaktig den kompensasjonen de fortjener. Altså vil alt rettes opp, ned til minste detalj. Hva er da grunnen til å handle på én måte snarere enn en annen (ut over min egen eventuelle frykt for straff)? Jeg kan ikke se hvordan Ottosen gir et svar på det spørsmålet, ut over å gjenta at han og andre kristne er uenige med meg.

Ottosen anklager meg for å «blande sammen spørsmålet om hva som er galt med spørsmålet om hvorfor vi ikke bør gjøre det gale», og skriver at «[m]ålestokken for rett og galt står jo fast selv om vi mangler motivasjonen for å gjøre godt.» Jeg er enig i at spørsmålet om hva vi har moralske grunner til å gjøre er noe annet enn hva vi er motivert til å gjøre. Men hvorfor tror Ottosen at jeg snakker om hva vi er motivert til å gjøre? Både han og jeg snakker om hva vi har moralske grunner til å gjøre, uavhengig av hva vi er motivert til.

Er ting gale fordi Gud er imot dem eller er Gud imot dem fordi de er gale? Ottosen skriver, som et forsøk på svar, at «Gud er selve godheten, og tilværelsens grunnlag». Jeg kan ikke se hvordan det er et svar på spørsmålet eller hvordan det viser at spørsmålet har gale forutsetninger.

Deretter svarer han på spørsmålet ved å skrive at gale ting er gale «både fordi Gud mener det og fordi det er galt i seg selv.» Det er et fascinerende standpunkt. Gale ting er altså gale i seg selv og i tillegg er de gale fordi Gud mener at de er gale. Deres galhet er altså overdeterminert: Moralen finnes uavhengig av Gud, men så kommer Gud inn i tillegg og får den samme moralen til å finnes én gang til. Dette setter Gud i rollen som en overflødig 170-ende stortingsrepresentant som alltid stemmer for det som uansett er blitt vedtatt. Hvorfor bør man tro på noe så krunglete? Hvorfor ikke like gjerne kaste Gud ut av moralen, snarere enn å tro på en overflødig gud?

Ottosen ønsker å unngå moralsk subjektivisme. Det er forståelig og bra, for det er problematisk å begrunne moralen i hva noen synes, mener eller har bestemt seg for. For hva da om de syntes, mente eller bestemte seg for noe annet? Problemet er imidlertid at å forankre moralen i Gud også er en form for subjektivisme. Det forankrer moralen i Gud som subjekt, og i hva Gud synes, mener eller bestemmer. Det står i motstrid til hedonismen, som er en objektivistisk teori. Ifølge hedonismen er nytelse iboende godt og lidelse iboende ille, og har denne statusen uansett hva noen synes, mener eller bestemmer.

Ottosen skriver at han delvis er sympatisk til hedonismen. Han er imidlertid skeptisk til om hedonismen kan gi opphav til en upartisk moral. Hvis hedonisme er sant: Hvorfor være en upartisk hedonist snarere enn en egoistisk hedonist? Begrunnelsen min, i et nøtteskall, er at glede er iboende godt og lidelse iboende ille. Det er ikke i kraft av å være mine gleder og mine lidelser at gleder og lidelser er iboende gode og dårlige. Det er i selve gledens og lidelsens natur som er iboende gode og dårlige. Dersom noe er iboende godt eller dårlig er det godt eller dårlig uavhengig av hvem som opplever det eller hvor det oppleves.

Kanskje kan man si at vi mennesker, i praksis, bare lar oss motivere av egen nytelse og egen lidelse. Det kan kanskje være sant. I så fall er ikke moralske grunner iboende motiverende. Det er imidlertid ikke så problematisk. Vi er jo, som Ottosen selv sier, interessert i spørsmålet om hva vi bør gjøre, ikke spørsmålet om hva vi er motivert til å gjøre.