En øy i havet. Livet på Risøya

Sterkt vitneprov om et liv i slit.

BOK: Fortsatt husker vel noen «Anna i ødemarka», en av 1970-tallets store salgssuksesser, som inngikk i en bølge av bøker om jevne folks slit og strev på små plasser i det førmoderne Norge.

Vi som oppfattet oss selv som framskrittsvennlige, korset oss over den slags lektyre. Den var uttrykk for en tvilsom regressiv lengsel tilbake til ei tid vi måtte prise oss lykkelig over for lengst var forbi.

Feiltakelse

Kanskje var det en forhastet dom. Utviklingen produserer jo nettopp behov for å høre om mer overskuelige forhold. Og vi har neppe vondt av å bli påmint om at det finnes andre og kanskje minst like verdifulle livsformer som dagens. At bøker som skildrer disse i positive vendinger, er reaksjonære i seg selv, er i alle fall en åpenbar feiltakelse.

Det er kommet ei ny bok i denne sjangeren. Den handler om livet på en øy langt ute i havet utenfor Kvaløya i Troms. Her var det liv og røre i gamle dager, men nå er det stille der ute. Men det er to mennesker som har bodd der det meste av sitt liv. Det er disse to som er hovedpersoner i Eva Husebys bok. Elise Jensen og Jacob Carl Jacobsen heter de. Elise er født i 1907, og Jacob Carl i 1921.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om deres liv i fortid og nåtid skriver Huseby med stor innlevelse og fascinasjon.

Boka bygger på samtaler med de to og på Husebys egne iakttakelser. Den forteller om et liv i pakt med naturen og om arbeidsdager så lange og harde at vi fritidshungrige nåtidsmennesker har problemer med å forstå at folk orket å drive på på denne måten. Men det gjorde de altså, og de trivdes med det og ville ikke bytte det bort for noen pris.

Vi hører om fiske og eggsanking og dungåing og fjøsrøkt. Vi hører om stille sjø og hav i kok, om en natur som ga og tok, og som man var venn med og ikke betraktet med turistens blaserte eller begeistrede øyne. Her nyttiggjorde man seg alle ting og kastet dem ikke bort når man var gått lei av dem. Boka er rik på detaljer som viser hvordan dette kom konkret til uttrykk. Lise, som var husholderske der ute, forteller f.eks. at husmora brukte å legge halvferdig strikketøy rundt omkring i huset. Hvis det kom naboer og andre kvinnfolk innom, så kunne hun hive {lsquo}ei betting' til dem, når de likevel satt der {lsquo}gjerandslaus'.

Detaljrik

Det er nettopp mengden av konkrete detaljer som gjør «En øy i havet» til en høyst leseverdig bok - og ikke minst de ramsalte replikkene som gjengis på kav nordnorsk. Elise og Jacob har ikke gått på seminarer og lært seg konversasjonskunst, men de er ikke dårligere til å ordlegge seg av den grunn.

Og livsvisdom er det ingen mangel på. «Om det va mye slit?» gjentar Jacob Carl på spørsmål fra forfatteren, og svarer seg selv: «Det hørte tel på sånne plassa, men man hadde det man skulle leve av, og det va ikkje behov for meir. (...) Dæm greide sæ no før også, dæm levde tel dæm daua, dæm og. (...) I dag har dæm ikkje tida te å leve.»

Banalt? Ja, kanskje det, men ikke mer banalt enn at det kan være noe å tenke over i det nye året. Samme hva man måtte mene, så er beretningen om livet på Risøya artig og interessant lesning.