LIKEVERDIG: Russlands president Vladimir Putin feirer annekteringen av Krim 9. mai 2014. Da demonstrerte han at han var like fri som en amerikansk president. Foto: AP Photo / Ivan Sekretarev / NTB Scanpix
LIKEVERDIG: Russlands president Vladimir Putin feirer annekteringen av Krim 9. mai 2014. Da demonstrerte han at han var like fri som en amerikansk president. Foto: AP Photo / Ivan Sekretarev / NTB ScanpixVis mer

En parentes rundt Putin?

USAs svar på Putins aggresjon kan føre til en opptrapping av konfrontasjonen som kan komme ut av kontroll.

Kommentar

USAS FORSVARSMINISTER Ashly Carter er i Europa for å delta på NATOs forsvarsministermøte i dag og i morgen. I forkant av møtet har han uttalt seg på en måte som tyder på at USA har gitt opp å forholde seg til den russiske presidenten Vladimir Putin. Ifølge The Guardian så sier Carter foruroligende ting. «USA fortsetter i det minste å ha det perspektivet at Russland, kanskje ikke under Vladimir Putin, men kanskje en gang i framtida, vil komme tilbake til en framtidsrettet kurs, heller enn en tilbakeskuende kurs», sier han. Det er bare ett tegn i tida på at USA er i ferd med å gi opp å forholde seg til atomsupermakta Putins Russland. Det ser ut som om USA vil sette en parantes rundt Putin, og håpe på bedre tider når han er borte. Men takler man utfordringen Putin med sette en parantes rundt ham?

KRISA I UKRAINA har skapt et klima mellom Russland og Vesten som på oppsiktsvekkende kort tid har blitt iskaldt. Da Vesten i fjor sommer innførte økonomiske sanksjoner mot Russland, svarte Russland umiddelbart med motsanksjoner. For Putin var det mindre viktig at også de russiske motsanksjonene rammet Russland hardere enn de rammet Vesten. Han tok igjen med samme mynt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JA, HAN HØYNET til og med innsatsen, slik han har hatt for vane i spillet rundt Ukraina det siste halvannet året. Når det gjelder den russiske annekteringen av Krim - som var et høyt spill - så er den russiske logikken at endelig var Putin sterk nok til å kunne operere like fritt som en amerikansk president. I 2003 invaderte USA Irak uten et FN-mandat i ryggen og med en løgn - Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen - som begrunnelse. I 2011 brukte NATO et vedtak i FNs sikkerhetsråd som skulle beskytte sivile libyere, til å gjennomføre en regimeendring. I tillegg ekspanderte NATO østover, i strid med løfter som ble gitt, etter at Berlin-muren falt. Men i 2014 slo Putin tilbake, og demonstrerte at han var like sterk som USA og NATO, da han annekterte Krim uten noe vedtak i FNs sikkerhetsråd, men med støtte fra et flertall av befolkningen på Krim. Krim handler om rettferdighet, både for et flertall av folket på halvøya, og for Russland som stormakt. Sånn er den russiske fortellingen om forholdet til Vesten etter Den kalde krigens slutt: Vesten er svikefullt og tar seg til rette på en måte som andre ikke får lov til.

I DIPLOMATIET er det sånn at det svares med samme mynt når en stat mener seg utsatt for en urimelighet. Hvis en stat utviser diplomater så svarer den andre staten med tilsvarende utvisninger. Den samme logikken lå til grunn for rustningskappløpet under Den kalde krigen. Og det er den samme logikken som ligger til grunn for diskusjonen som allerete har startet i USA, om behovet for igjen å væpne sine allierte i Europa med kjernefysieke mellomdistanseraketter.

DEN TYSKE utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier advarte nylig mot det han kalte «den akselrerende spiralen av eskalerende ord og handlinger, de gamle refleksene fra Den kalde krigen». Det er kloke ord som man rister på hodet av i Den amerikanske kongressen, der konfrontasjon med Putin er i ferd med å bli en egen utenrikspolitisk disiplin der man kappes om å være tøffest i trynet.

USA HAR VEDTATT å utplassere stridsvogner og militært utstyr til 5000 soldater i NATOs grenseland til Russland. Det som er en styrking av forsvaret i NATOs militært sett svake grenseland mot Russland, er uttrykk for vestlig aggresjon, sett fra Moskva. Det gir uansett enda mindre rom for en exit-strategi når det gjelder konfrontasjonen med Russland.

MEN VIKTIGERE enn utplasserte stridsvogner er det at flere nedrustningsavtaler som ble inngått etter Den kalde krigen nå undergraves. Putins utspill i forrige uke om at Russland i løpet av året vil ha klar 40 nye internkontinentale raketter som kan bære atomstridshoder, undergraver ånden i nedrustningsarbeidet etter Den kalde krigen. Det sås nå også tvil om INF-avtalen fra 1987 som forbød alle mellomdistanseraketter i Europa. Avtalen var i realiteten slutten på Den kalde krigen, allerede før murens fall og Sovjetunionens kollaps. USA mener de har bevis for at Russland har testet nye mellomdistansevåpen i strid med INF-avtalen. «Dette kan ikke forbli ubesvart», sier NATOs øverstkommanderende Philip Breedlove.

PUTIN HAR FLERE ganger det siste året raslet med atomvåpen, og minnet Vesten om at Russland er en atomvåpensupermakt. Men atomvåpnene er også det eneste som gjør at Russland kan gjøre krav på en slags supermaktsstatus. Atomvåpenraslingen er mer et uttrykk for svakhet enn styrke. Det - og Putins refleks med å høyne innsatsen når han blir konfrontert - er noe USA bør tenke på når de møter Russlands aggresjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook