En parentes

Med kommentaren «(R)evolusjon nå!» (Morgenbladet 30. januar) etterlyser tidligere musikkjournalist og lektor ved Journalisthøgskolen Nazneen Khan-Østrem sterkere kvinnestemmer i musikkjournalistikken. Hun anklager rikspressens musikkredaksjoner for å ha en skjev kjønnsfordeling. Etablerte mannlige musikkjournalister tviholder på kritikerstillingene og opinionsmakten sin, og dermed slipper ikke kvalifiserte kvinner til i spaltene.

KHAN-ØSTREM HAR

selvfølgelig helt rett. Antallet kvinnelige musikkanmeldere i de riksdekkende avisene er latterlig lavt. Vi trenger flere kvinner, og vi trenger dem nå.

Men når Khan-Østrem i «(R)evolusjon nå!» skal forholde seg til de kvinnelige musikkjournalistene som faktisk opptar spalteplass, skyter hun seg i den retoriske høyrefoten. Hun begår samme feil som hun anklager offentligheten for. Hun ignorerer oss glatt. Hvis grunnproblematikken hennes er at kvinner usynliggjøres i pressen, synder hun mot egne bud når hun overser de kvinnene som faktisk bedriver musikk-kritikk. Gjennom 2003 kunne vi jevnlig høre fra kvinner som blant andre Ariane S. Nilsen i Aftenposten, Kikka Krog i VG, Malin Johansen i Natt & Dag, redaktøren av Mute, Marianne Jemtegår og Kristin Winsents i P3s «Musikkmisjonen».

SELV OM VI

kanskje er unntakene som bekrefter regelen, er vi så absolutt til stede i den meningsproduserende offentligheten. Er vi virkelig bare pressens kvinnelige alibier uten musikk-kritisk tyngde? Eller er det Khan-Østrem som rett og slett ikke har sett oss?

At undertegnede i fjor skrev 128 musikkanmeldelser i Dagbladet kvalifiserer meg tydeligvis bare til en parentes i hennes resonnement. Snakk om usynliggjøring.

DA JEG VOKSTE

opp på nittitallet, var Khan-Østrem et av mine musikkjournalistiske forbilder. Jeg husker jeg tenkte at «Hei, der er det en kvinne som skriver om musikk. Det kan jeg også tenke meg å gjøre en dag».

Nå foreslår jeg at hun begynner sitt opplysningsprosjekt med seg selv. Jeg er helt enig i at vi trenger flere kvinnelige musikkanmeldere i Norge, men for å sørge for at det skjer burde man først anerkjenne dem som faktisk er her.