En parodi på seg selv Liv laga

Ti år, sju plater, toget trenger ikke å stoppe her.

CD: Det fantes ei tid på slutten av 90-tallet da det ikke var snakk om hvilken artist du skulle lytte til på fredag ettermiddag, men om du skulle sette på det hvite, det røde eller det grønne albumet til Belle and Sebastian (B&S).Den tida kom og forsvant.Det er uvegerlig slik at det er vanskelig å høre på de nye B&S-albumene med samme alvor. Mer enn et band man hører på, har de blitt et referansepunkt. Ethvert band som er en stor gjeng som ser bra ut i høyhalsede gensere, har medlemmer av begge kjønn og liker et velstemt piano bedre enn vrengt gitar blir sammenliknet med B&S.

Fanget i biblioteket

Hvis et band er et arkadespill, gir hvert nye album deg nye credits. Så med «The Life Pursuit», sitt sjuende album, kan skottene holde det gående enda en stund, og fortsetter de å gi ut album av denne kvaliteten, kan en bli gammel sammen med B&S. Og hvis de er like flinke til å lage te som de høres ut som, er ikke det det verste, kanskje. Her er pubrock fanget i biblioteket («White Collar Boy»), her er ringlende gitarer og Beach Boys-koringer, og det hele er riktig fint, farlig blir det først på spor åtte. Da har de nemlig blitt så late at de ikke orker å hente fram en ordentlig Hohner-clavinet, og lar heller en tynn, blodfattig synthclavinet lede Sly Stone-pastisjen «Song for sunshine». Og når det parodiske elementet først er etablert, blir neste spor, «Funny Little Frog», i stedet for å bli en erke-B&S-låt, heller en koselig parodi på bandet selv, slikt ethvert band som ikke utvikler seg nok risikerer å bli oppfattet som.