En pen ung mann

Joachim Nielsens ølmage er nesten borte. Og håret er for kort til å være uflidd. Neppe kjernesunn. Men så avgjort en kjernekar.

- Folk skal alltid tru det verste om meg. Hva kan det komme av? På det verste var det toppen annahver låt som handla om rus. Kanskje ikke annahver engang! snøfter Joachim Nielsen.

Han sitter sammenkrøket ved et svært vindu i Schoushallen på Grünerløkka.

Ja, han drikker øl. Og jada; han er ubarbert og har dritt under neglene. Men nei, han er ikke dritings. Ikke uhøflig, ikke forbanna, ikke sur eller stum som en østers. Og med fare for å skuffe gamle fans; han må ikke ut for å spy, han spytter ikke obskøniteter mot serveringsdama - og han pisser verken i blomsterpotta eller i halvlitersglasset på bordet ved siden av. Sorry.

Jokke er blid. Han ser snill ut. Og han ser - visst gjør han det - han ser godt ut.

- Jeg har skrivi flere lovesongs enn rushistorier, bedyrer han og kikker bort på kompisen ved siden av; Jørgen, bassist hos Jokkes nye musikalske følgesvenner, Tourettes.

JOACHIM, HAN FORETREKKER JOACHIM, ihvertfall om formiddagen, har på seg en svart, litt trang pologenser med altfor korte ermer. Og ei svart jakke med oransje striper som er litt for hipp til at han er komfortabel med den.

- «...sier Jokke og tar seg en god slurk!» Det sto det hver jævla gang. I alle intervjuer, selv om jeg var edru sånn som nå. Og så ble jeg feilsitert. Som da «Vi har til og med stått på ski» ble «Vi har tulla med stoff på Ski». Vi skal altså ha reist ut til Ski i Akershus, tulla med stoff der borte, og reist tilbake til Oslo. Er det rart jeg ble litt lei?

- Du har vel strengt talt bedt om det?

- Det er jo ikke dagboka mi jeg gir ut! Hadde alt som sto i tekstene handla om meg, så hadde jeg ikke sitti her nå. Jeg har alltid blitt beskyldt for å være så ærlig, men egentlig ser jeg på meg selv som en, hm, dette høres kanskje litt Jahn Teigensk ut, men, som en entertainer. Og hver gang jeg skal gi ut skive, så trur jeg den kommer til å selge som hakka møkk.

Joachim Nielsens forrige plate het «Nykter». Den gikk ikke som hakka møkk. Dritt er vel snarere ordet. 5000 obligatoriske eksemplarer til det trofaste, seiglivede Jokke-publikummet og ingen oppmerksomhet. Ingen.

DET VAR IKKE TILFELDIG at han kalte seg Joachim Nielsen på «Nykter». Spøkelset Jokke hang over ham hvor han enn gikk. Årene med Valentinerne hadde avfødt en skare myter om Jokkes liv i rennesteinen. En klassiker er historien om en konsert på Club 7, hvor Jokke skal ha entret scenen, sunget ett vers av «Å, jeg vet en seter», for så å sovne på scenekanten. En annen skriver seg fra Hulen i Bergen, da arrangøren angivelig avlyste konserten fordi Jokke var drita, og publikum svarte med en ekstatisk hyllest av rockehelten.

- Det der med Club 7, sier Jokke et drøyt tiår seinere, det er grepet ut av lufta. Jeg lurer på hvem som sitter og finner på sånt. Og historien fra Hulen er bare delvis sann. Vi avlyste halvveis fordi jeg spydde blod på bakrommet etter ett sett. Da synes jeg det var rimelig å få slippe. Jeg var sliten.

- Ble du lei av publikummet ditt?

- Jokke og Valentinerne hadde Norges beste publikum, og jeg håper de vokser med meg. Men det er klart det gikk litt over styr noen ganger. Det regna jo tomme ølflasker. Merkelig nok har jeg bare fått én øl i huet på alle disse åra.

- Prøvde du å kvitte deg med Jokke?

- Ja, jeg må innrømme det. Det gikk ganske hardt for seg etter at vi oppløste Jokke og Valentinerne. Det var grisefylla og sånne ting. Men jeg hadde ikke kropp til det rett og slett. Og ikke penger etterhvert heller. jeg tjente nok litt for mye en periode. Det spilte liksom ikke noen rolle om jeg hadde fem tusen eller tredve tusen. Det var bare «Bang!» «Vekk!» «Jøss!» - og så var penga borte.

Etter hvert følte jeg meg som en altfor gammal fyr som prøvde å tekkes tenåringene. Det var meninga at jeg skulle hete Joachim Nielsen på denne skiva også, men folk sier Jokke uansett. Jeg skjønner jo det. Det blir liksom litt tungt med «ska' du på Joachim Nielsen med Tourettes-konsert i kveld eller?»

- Så jeg forblir nok Jokke, han fulle på TV, han som var dritings på Spellemannprisen.

Joachims plateselskap mente forklaringen på forrige plates flopp var at den var for dyster og negativ. Uten gladlåter og radioslagere.

- Derfor skreiv jeg «Positiv Kjærlighetssang», forklarer Jokke uten nevneverdig ironi.

Låta begynner sånn:

«Dette er en positiv kjærlighetssang, na-na-na-na, den er verken bitter eller lang.»

- Et kommersielt løfte til plateselskapet med andre ord?

- Ja, det var det det var. Det var den låta som fikk dem til å satse videre på meg. Den og «Trygge Oslo».

«Trygge Oslo» er tittellåta på Jokke med Tourettes' plate. Her leker Joachim med tanken på å «stikke vekk fra denne byen, finne meg en svær og ny en», før han konkluderer: «Jeg blir her i trygge Oslo, jeg blir her i stygge Oslo».

- Et hat-kjærlighet-forhold til denne byen?

- Tja. Jeg har jo alltid bodd her da. Rundt Grünerløkka og sentrum. Men noen ganger kunne jeg tenkt meg å bo i en litt større by. Som da jeg kom hit i dag for eksempel. To kreditorer kom på trikken. En på hver holdeplass.

- Ikke helt som deLillos' skildringer av byen?

- Njæ. Det er vel liksom ikke helt Frognerbadet, nei. Men det er jo veldig positivt at deLillos skriver om Oslo. Helt flott. Det er bare ikke min verden, sier Jokke lavt og skumper borti sidemannen.

- Si noe du og a' Jørgen!

JOACHIM VOKSTE OPP PÅ ULVEN. Han nådde puberteten da Unge Høyre-bølgen nådde skolen han gikk på.

- Alle skulle plutselig melde seg inn i Unge Høyre og jeg ville bare høre på pønk. Puberteten var en av de verre periodene i mitt liv. På skolen satt jeg bakerst og håpa at ingen skulle si noe som fikk meg til å rødme. Etter skolen dro jeg til by'n og kjøpte plater. Eller stjal. Uups, sier Joachim på innoverpust.

- Stjal ja, det var vel det jeg gjorde. Jeg kom meg vekk fra det miljøet så fort jeg slutta på ungdomsskolen. Jeg har ikke møtt noen av dem etterpå. Heldigvis.

- Stemte du?

- Nei, jeg har mista legitimasjonen min. Men for første gang på lenge hadde jeg tenkt å stemme.

- På hvem da?

- Jeg tenkte på SV, det eneste humane partiet i Norge. Ja, sammen med RV, da. Jeg er stort sett uenig med RV, men vi trenger Folkvord. Faen, der er Rolf! sier Joachim og lener seg litt tilbake.

En mager kar tasser langs trikkeskinnene i Thorvald Meyers gate. Han svinger inn døra til Schoushallen.

- Faen, sier Joachim igjen.

- Jeg skylder Rolf fem hundre spenn.