Stortingsvalget 2017:

En perfekt politisk storm

Arbeiderpartiet var nær ved å brekke masta. Høyrebølgen har ennå kraft, mens distriktsopprøret skyllet Sp til topps, skriver John O. Egeland .

Kommentar

Går vi noen måneder tilbake i tid, var det knapt en sky på himmelen. Arbeiderpartiets tall på meningsmålingene struttet, og selvtilliten dirret. Valgnatta kom sannhetens time. Ap er i en krise som handler om mer enn en kortsiktig politisk konjunktur. Partiets historiske styrke har vært alliansen av folk i bygd og by. I dette valget har Ap silblødd velgere til Senterpartiet i utkantkommunene. I de store byene utfordres Ap av sterke tall for SV, Miljøpartiet og Rødt. Valgresultatet viser at Arbeiderpartiet svekkes i sine sosiale kjernebastioner, samtidig som det ikke gjør innhogg i sentrum eller den klassiske borgerligheten. Den svake utviklingen av ny politikk har bidratt til dette, og bekrefter at partiet er på vei inn i de problemer som preger sosialdemokratiet i resten av Europa. Hvordan Jonas Gahr Støre skal løfte partiet ut av denne krisen, er i dag et spørsmål uten sikre svar.

Regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet har levert et solid valgresultat, ikke minst om vi sammenlikner med lokalvalgene for to år siden. Særlig gjelder det Frp som på ingen måte har gått under av regjeringsslitasje. Tvert imot har strategien med to bein i regjeringen og ett utenfor, vært en suksess. Det kan Siv Jensen langt på vei takke Erna Solberg for. Når det gjelder indre justis, er statsministeren antiautoritær på grensen til det anarkistiske. Uansett viser valget at høyrebølgen i norsk politikk ikke har ebbet ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En viktig grunn er at folket i liten grad trodde på Arbeiderpartiets svartmaling av landets økonomiske situasjon. Her finnes en tydelig politisk parallell. Da Jens Stoltenberg og de rødgrønne klarte gjenvalg i 2009, var det etter å ha styrt landet trygt gjennom finanskrisen som brøt ut året før. Sammenbruddet i oljeprisene i 2014 skapte stor usikkerhet og feide bort titusenvis av arbeidsplasser. Dette skulle være Støres trumfkort i valgkampen. I stedet ble det en svarteper. Oppslutningen om Høyre og Frp kan ikke tolkes som noe annet enn betydelig tillit til regjeringens økonomiske politikk. Det er ikke bare Ap som kan selge politisk trygghet.

Sentrum i norsk politikk – i denne sammenheng Venstre og KrF – beveget seg over og under sperregrensen store deler av valgnatta. Disse to partiene lever på kanten av sin egen eksistensberettigelse. Venstre fordi partiet nokså mislykket forsøker å skjule sin politiske utroskap med Frp. KrF har det samme problemet, men er også konsekvent i utakt med den sekulære verdiutviklingen i det norske samfunnet. De to partiene klarer heller ikke finne en ekte sentrumsposisjon, dvs. evnen til å samarbeide både til høyre og venstre.

Senterpartiet er valgets soleklare vinner. I noen utkantkommuner feier Sp gulvet med Arbeiderpartiet. Det viser at distriktsopprøret er noe mer enn et blaff. Tvert imot er det grunn til å tro at valgresultatet vil forsterke den klassiske konflikten mellom sentrum og periferi i norsk politikk. Dette er en konflikt som har vist seg å være dynamisk, dvs. at det kulturelle og politiske innholdet er i utvikling. Et viktig element er kravet om lik velferd i alle deler av landet. I mange distriktskommuner og regioner skaper dette offentlige arbeidsplasser som lokalsamfunnene er helt avhengige av for å overleve. Velferd er dyrere i utkanten enn i de mest urbaniserte områdene. Dette er den egentlige grunnen til de ulike sentraliseringsprosjektene som Solberg-regjeringen har lansert. Politisk framstår sentraliseringen som forsøk på å frata folk rettigheter og goder. Noen vanskeligere oppgave enn det, kan man knapt finne i politikken. Derfor vil opprøret fortsette, samtidig som det flytter seg nærmere de mer urbane områdene.

Venstresiden er blant valgets vinnere. Både SV, MDG og Rødt kan notere seg for framgang, selv om den ikke nådde opp til de mest optimistiske forventningene. Miljøpartiet klarte f.eks. ikke målet om å bryte sperregrensen. Mange SV-tilhengere hadde nok et håp om feitere tall. For SV er valgresultatet likevel meget viktig. Partiet snudde ryggen til sperregrensen – den riktige veien – og kan gå videre med en tyngre stortingsgruppe. Samtidig må SV passe seg for Rødt i de store byene. Under Bjørnar Moxnes ledelse vokser partiet og har skapt seg flere politiske bastioner med velgere som historisk har tilhørt SV.

Valgkampen har liknet en perfekt politisk storm. Sterke krefter har vært i bevegelse helt til det siste. Den borgerlige seieren er ikke overveldende. Det mest markante er Arbeiderpartiets betydelige tap i alle retninger. Når det gjelder politiske makt, nuller det ut det Senterpartiet og venstresiden har vunnet. Uten et slagkraftig sosialdemokrati kan ikke venstresiden vinne politisk makt i Norge. Alt tyder på at høyrebølgen er en seig politisk dønning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook