Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En perlerad

I dag lanserer Leif Ove Andsnes sin nye cd «Horizons», 22 små ekstranumre i tallet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Det skjer i restaurant Stratos, på toppen av Folketeaterbygningen i Oslo. Men dette er så visst ikke en begivenhet av det slaget der musikeren begynner med desserten før hovedretten er fortært ferdig.Tvert imot. Det er en liten bukett av håndplukkede stykker, hver især som et lite avtrykk av Andsnes spesielle talent. Sjangeren blir mer krevende på den måten, blir en foranledning til å vise hvor subtil Andsnes\' klangbehandling er i ferd med å bli. Man hører at han har lyttet mye på pianister som Dinu Lipatti og Arturo Benedetti Michelangeli.Det er kortformatets privilegium som spiller seg ut, med innebygd krav til å formidle en egenart gjennom noen få, raske strøk, uten å virke forhastet. Det er som et raskt, men fast håndtrykk mellom gode venner, der du fornemmer det gode grepet som minner deg om hele personen, men uten at det er noe å dvele ved.Hvert nytt møte blir et lite blaff av en opplevelse. Det første for meg var gjenkjennelsen av ekstranummeret fra Andsnes\' konsert i Stavanger på ettersommeren, der han og Kammerorkestret pakket ut Mozarts Klaverkonsert nr. 23 for første gang. Der kvitterte han for applausen med Mendelssohns andre stykke i samlingen «Sang uten ord». Og det var slik det låt, og fortsatt lyder etter å ha blitt lydfestet, som en enesang, men direkte henvendt til oss i salen. Den festet seg i min erindring, fordi alt glatt og overflatisk som jeg så ofte forbinder med Mendelssohn var som strøket bort.Hvert av numrene er mer eller mindre slik, en nydelig perlerad som man kan la hånda gli over og kjenne på, eller bare lene seg tilbake og nyte synet av.Det er fritt fram.