Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

En pioner og provokatør

Ulay utfordret kjønnsidentitet lenge før det ble en identitetspolitisk kampsone, og rappet Hitlers favorittmaleri fra et museum i Berlin.

KUNSTTYVERI: I 1976 stjal Ulay Carl Spitzwegs maleri «Den fattige poet» (1839) fra et museum og hengte det opp hjemme hos en tyrkisk familie i Berlin. Han returnerte det kjente og folkekjære bildet etter et døgn, men poenget fikk han likevel fram: Om kunstens potensielt subversive kraft, om verdi knyttet til kunstverk og dets kontekst, og om estetiske preferanser i et borgerlig etterkrigs-Tyskland. Foto: Filmstill/Ulay
KUNSTTYVERI: I 1976 stjal Ulay Carl Spitzwegs maleri «Den fattige poet» (1839) fra et museum og hengte det opp hjemme hos en tyrkisk familie i Berlin. Han returnerte det kjente og folkekjære bildet etter et døgn, men poenget fikk han likevel fram: Om kunstens potensielt subversive kraft, om verdi knyttet til kunstverk og dets kontekst, og om estetiske preferanser i et borgerlig etterkrigs-Tyskland. Foto: Filmstill/Ulay Vis mer

Forrige mandag døde Frank Uwe Laysiepen, bedre kjent som Ulay, 76 år gammel. Han blir, kanskje litt paradoksalt, omtalt som en av de viktigste kunstnerne innen performance- og den såkalte body art-tradisjonen samtidig som navnet neppe får andre enn kjennere og kunsthistorie-insidere til å nikke respektfullt.

Siden både paradokser og kunsthistorisk feinschmeckeri er noe vi setter prinsipiell pris på i denne spalten, gir vi denne uka plassen til den tyske pioneren og provokatøren som først ble berømt for å ha rappa ett av Hitlers favorittmalerier fra et museum i Berlin. Men det er hans samarbeid med Marina Abramovitsj, en av samtidskunstens virkelig store, som løftet ham inn i kunsthistorien – et både profesjonelt og personlig partnerskap som skulle gi verden en rekke dramatiske øyeblikk.

Ett av disse øyeblikkene kom for ti år siden, etter at nevnte partnerskap for lengst hadde endt i brudd og bitre oppgjør. I 2010 gikk den serbiskfødte performancekunstneren Abramovitsj fra å være en legende i kunsten til å bli en stjerne i verden utenfor. Anledningen var hennes utstilling «The Artist is Present» på Museum of Modern Art i New York. Abramovitsj satt urørlig ved et enkelt bord i en av utstillingssalene, åtte timer om dagen i tre måneder, der besøkende til utstillingen kunne sette seg ved andre siden av bordet og stirre kunstneren i øynene, ett minutt av gangen. Forestillingen ble en sensasjon, og førte til Abramovitsj’ seinere samarbeid med rapperen Jay Z og til og med reklamekampanjer for skoprodusenten Adidas – uvanlig kost for en kunstner som fram til da var kjent for å utsette seg selv for både fysiske og psykologiske lidelser, til tider også direkte livsfare.

KUNSTNEREN ER TILSTEDE: Ulay dukket opp på Marina Abramovitsj’ performance «The Artist is Present» på MoMA i New York. Det ble et både dramatisk og rørende øyeblikk. Foto: Stillbilde fra YouTube
KUNSTNEREN ER TILSTEDE: Ulay dukket opp på Marina Abramovitsj’ performance «The Artist is Present» på MoMA i New York. Det ble et både dramatisk og rørende øyeblikk. Foto: Stillbilde fra YouTube Vis mer

Det udiskutable høydepunktet under seansen i New York kom allerede på åpningskvelden. En distingvert, svartkledd herremann kommer fram gjennom folkemengden og setter seg ved bordet. Mager, og grå i skjegget, ser han både avventende og forventningsfullt på Abramovitsj; hun sitter med lukkede øyne slik hun har gjort i påvente av hvert nye møte. Nå skjer det uventede. Abramovitsj åpner øynene, flakker et øyeblikk forvirret med blikket, smiler usikkert og begynner å gråte. Hvem er denne karen, som stirrer selve isdronningen Marina Abramovitsj i senk?

Det var ganske sikkert enkelte i forsamlingen som dro kjensel på Ulay allerede da han satte seg ved bordet, og som umiddelbart skjønte at de var vitne til et personlig drama og en kunsthistorisk mini-sensasjon. På dette tidspunktet hadde ikke Ulay og Abramovitsj sett hverandre og knapt nok snakket sammen på 22 år. Sist de møttes var i anledning markeringen av slutten på både et romantisk forhold og et kunstnerisk partnerskap som står som ett av de mest banebrytende og sentrale ikke bare i performancekunstens historie, men i den moderne kunsten som sådan.

Abramovitsj og Ulay gjorde sin første performance sammen på Veneziabiennalen i 1976. «Relation in Space» viste de to kunstnerne gå nakne mot hverandre i et ellers tomt rom, i et repetitivt mønster, men raskere og raskere til de til slutt løper, hver gang med kroppskontakt idet de møtes på midten, noe som til slutt ender med at de gjentatte ganger krasjer i hverandre med full kraft. «Relation in Space» var bare forvarselet på hva som skulle komme fra de to de neste tolv åra. Gjennom en rekke overskridende og nå legendariske performancer, eller «aktionen», tysk for handlinger eller aksjoner som Ulay foretrakk å kalle det, utforsket og utfordret de grensene for kropp og sinn.

RISIKO: I flere av Ulay og Abramovitsj’ performancer utsetter de seg for både fysisk og psykologisk risiko. I «Rest Energy» fra 1980 holder de en spent bue mellom seg. Foto: Marina Abramovic Institute
RISIKO: I flere av Ulay og Abramovitsj’ performancer utsetter de seg for både fysisk og psykologisk risiko. I «Rest Energy» fra 1980 holder de en spent bue mellom seg. Foto: Marina Abramovic Institute Vis mer

Bare de knappe og usentimentale verkbeskrivelsene til enkelte av disse er nok til å føle på faren og ubehaget. Som «Breathing in – Breathing out» (1977):

«We are kneeling face to face, pressing our mouths together. Our noses are blocked with cigarette filters. I am breathing out carbon dioxide. I am breathing in carbon dioxide». Og så videre, i nitten pinefulle minutter.

Andre Abramovitsj/Ulay-klassikere som bør trekkes fram er «Imponderabilia», også fra 1977, der de to står nakne mot hverandre i døra inn til et museum, slik at besøkende til museet må presse seg mellom de to. Eller «Rest Energy» fra 1980. Abramovitsj holder tak i en bue med én hånd og lener seg bakover. Ulay står mot henne og holder i buestrengen, med pilen mellom fingrene, og lener seg tilsvarende tilbake. Buen er likevektspunktet, pilen peker mot Abramovitsj’ hjerte og hals; mister han taket kan følgene bli fatale for henne.

Målet for de to var ikke bare å utfordre kroppens og sinnets tålegrenser; også grensene mellom de to skulle utviskes. De ville bli ett, en enhet med total tillit til hverandre, gjennom det kunstneriske arbeidet. Da dette tette forholdet til slutt havarerte i 1988, måtte det naturligvis avsluttes i samme stil som det begynte, bare adskillig mer poetisk storslått. Med «The Lovers» gikk de Den kinesiske mur i hele dens lengde, fra hver sin kant, til de møttes på midten for å ta farvel.

Siden da har Abramovitsj etablert seg som den kanskje viktigste og mest berømte performancekunstneren i verden, mens Ulay altså har sunket hen i relativ glemsel. Det fins få bøker om hans arbeid alene – det rikholdige biblioteket på Kunsthøgskolen i Oslo har en velfylt hyllemeter Abramovitsj-utgivelser, men ikke en eneste Ulay-bok. I det autoritative storverket «Art Since 1900» er han bare nevnt i to bisetninger, naturligvis i forbindelse med Abramovitsj. Det er nærmest umulig å skrive utfyllende om kunstnerskapet hans uten at hun blir en like sentral figur som ham selv, noe denne spalten jo med all tydelighet viser.

UTFORDRER: Ulay var en pioner i bruken av Polaroid. Fotoserien «Renais sense» fra 1973–74 viser hans frie omgang med kjønnsidentiteter, der han blant annet sminket halve ansiktet som kvinne. Foto: Ulay
UTFORDRER: Ulay var en pioner i bruken av Polaroid. Fotoserien «Renais sense» fra 1973–74 viser hans frie omgang med kjønnsidentiteter, der han blant annet sminket halve ansiktet som kvinne. Foto: Ulay Vis mer

Etter bruddet med Abramovitsj gikk Ulay tilbake til å arbeide med fotografi, slik han hadde gjort før de møttes. I syttiåra var han en pioner i bruken av Polaroid, og eksperimenterte med kjønnsidentitet lenge før det ble en identitetspolitisk kampsone. I intervjuer uttalte han at han mislikte kunstverdenen, og unngikk å gå på åpninger av egne utstillinger. Også Ulay-navnet tok han avstand fra – det var en merkevare mest knyttet til tida med Abramovitsj.

Kanskje kunne han blitt en mester i politisk kunstaksjonisme helt på egen hånd, om han hadde fortsatt der han slapp med tyveriet av det folkekjære maleriet – og Hitler-favoritten – «Den fattige poet» fra Neue Nationalgalerie i Berlin i 1976. Ulay smuglet maleriet til innvandrerbydelen Kreuzberg og hengte det opp i stua til en tyrkisk familie, før han returnerte det til museet dagen etter – et provoserende, morsomt og potensielt mangetydig stunt verdig anerkjennende nikk fra våre dagers Maurizio Cattelan-er og Banksy-er.

Hele Norges coronakart