En plate å bli glad i

Nick Lowe (48) gir ikke ut plater i utrengsmål, men det er desto større grunn til å sperre opp ørene når det først skjer.

Fire år er gått siden briten ga ut «The Impossible Bird». Innimellom grupper som Brinsley Schwarz (på 70-tallet) og Little Village (1992) har han produsert artister som Elvis Costello, John Hiatt og ekskona Carlene Carter ved siden av solokarrieren.

På sin tiende soloplate er han lavmælt som en Leonard Cohen og jazzflørtende som en Van Morrison.

Han låner boom-chicka-boom-takten til Johnny Cash og har et godt øre til pop og country. Og tittelen er perfekt, for en helt spesiell, nesten udefinerbar stemning rir hvert eneste spor.

Ikke mange kan - som Lowe - synge en låt som «Freezing» med større varme eller en låt som «Failed Christian» med mer troverdighet. Lowes stemninger er bare gode, og «Dig My Mood» er en plate å bli glad i.