En plattform å holde i

Frp mener ikke lenger det de sa, men nå skal de gjennomføre det, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da Sigbjørn Johnsen overrakte nøkkelkortet til Siv Jensen i Finansdepartementet, kom han med en siste formaning. Han trakk ikke fram handlingsregelen, eller deklamerte Hans Børli. Han ba henne ligge unna inventaret.

Noen uker tidligere hadde Per Sandberg varslet at det første Frp skulle gjøre i Finansdepartementet var å kaste ut møblene, rive ned tapetet og dra på Ikea.

Det kan Jensen glemme. Bygningen i dragestilinspirert jugendstil er vernet. Hun må la umbraconøkkelen ligge og i stedet be de forhatte skreddersømøkonomene i embetsverket om hjelp til å sy sammen budsjettet.

Når statsråder må bes om vennligst ikke rive ned departementet, vet du at det er nye tider.

Er det urimelig å minne den nye finansministeren på partiets vedvarende kritikk av den økonomiske politikken generelt og Finansdepartementet spesielt? Selvsagt ikke. Det kan alltids trekkes fra for spissformuleringer, men ikke for meningsinnhold. Enten har partiets politikere ment hva de sa, eller de har sagt ting de ikke har ment for å tekkes velgere. Det har ikke alltid vært like lett å skille opp gjennom åra, men nå som partiet er i posisjon er det nødvendig å avklare hva som er hva.

Jensen er ikke den eneste som har møtt seg selv i døra på vei inn i departementet. Solveig Horne kolliderte så kraftig med gamle meninger at hun måtte skaffe seg nye. Justisminister Anders Anundsen måtte forsikre at lover er til for å følges. I opposisjon mente han fartsgrenser i beste fall er veiledende. Landbruksminister Sylvi Listhaug er klimaskeptiker privat, men ikke i den nye jobben. Der holder hun seg til en plattform bygget på kunnskap.

Det gjør de alle. Med en regjering full av tidligere kommunikasjonsrådgivere skulle du tro det var alternative talepunkter, men svaret på alle spørsmål er plattform. Vi forholder oss til plattformen. Hva innebærer likestilling for Solveig Horne? Det skal hun komme tilbake til, men likestilling er del av plattformen, forsikrer hun.

Etter å ha jobbet med likestilling i mange år i Stortinget, burde den ansvarlige statsråden på området hatt en viss formening om hva likestilling er. Og det hadde hun selvfølgelig til gagns i opposisjon. I et ferskt intervju med Morgenbladet beklager Horne at den forrige regjeringen blandet likestilling inn i familiepolitikken. Det ville vært hårreisende historieløst, hvis det ikke var for at Frp opp gjennom åra har vært mot de fleste likestillingstiltak. Frp vil i praksis ikke ha en likestillingspolitikk. Partiet vil demontere hele likestillingsapparatet og fjerne likestillingsloven.

Så hva i all verden gjør Horne i BLD? Riktignok er hun utdannet slakter, men avliving selv av departementer bør foregå på en human måte. Pelsdyr i bur trives bedre enn embetsverket i BLD akkurat nå.

Per Sandberg synes å tro at Frp fortsatt er i opposisjon når han i forsvar for Horne sier til VG at nå må ”ord- og meningspolitiet” ta seg en pause. Etter 40 år i opposisjon klarer han fortsatt ikke å akseptere at ord og meninger er politikk og har konsekvenser, ikke bare velgere. Hva Frp sier og mener kan nå omsettes i handling.

Derfor er det interessant, for å si det forsiktig, at vi har en likestillingsminister som er uklar om voldtekt, homofili og minoriteter. At en landbruksminister ikke tror på klimaendringer, og en justisminister tar lett på lover.

Når Frp igjen føler seg forfulgt, kan partiet prøve å forestille seg at Bent Høie i opposisjon sverget til healing, at Thorhild Widvey var mot NRK, at Jan Tore Sanner var punker og en gang heiet på Vålerenga.

Livet i opposisjon er fullt av fristelser til å si mer enn man kan holde, kritisere mot bedre vitende og appellere til den delen av velgerne som til enhver tid er misfornøyd med den sittende regjering. Høyre har holdt tilbake, ikke fordi partiet er mer dannet, men fordi det alltid har visst at en dag vil det igjen være i posisjon og måtte svare for seg.

Frp har i 40 år levd uten slike kvaler. Politikere, har man spyttet ut med en forakt som finner klangbunn hos velgere. Ikke minst uttrykt i kommentarfelt, hvor det nå råder full forvirring.

Mange har satt sin lit til at Frp endelig skulle si det som det er, men så viser det seg at Frp også er bundet til en plattform. Det de en gang mente, mener de ikke lenger. Det de en gang sa, trekker de tilbake. Dagen derpå slettes alle meldinger.

Men sporene av politikk er igjen. De stopper ikke ved plattformen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook