En poet i Hollywood

Hver lørdag klokka 20.30 sender TVNorge en detektime med tittelen «Mr. Chapel». Mr. Chapel er en livserfaren herre som gjenoppretter balansen der samfunnet svikter. Han er en rettferdighetens hevner. Han straffer onde mennesker som har unngått å måtte stå til ansvar for sine misgjerninger. For å klare det setter han opp snedige feller for forbryterne. Selv spiller han diverse roller for å lokke sine ofre i garnet. Han lykkes alltid.

  • Opplegget minner om klassiske svindelintriger eller om metodene til heltene i serien «Mission Impossible». Den er underholdende nok. Men det som først og fremst får meg til å følge den hver eneste uke, er skuespilleren som framstiller Mr. Chapel. Det er ingen ringere enn Michael Madsen, birollespesialist fra en hel rekke kjente Hollywood-produksjoner, ikke minst for en kontroversiell rolle i Quentin Tarantinos film «Reservoir Dogs», der han som åpenbart psykotisk gangster torturerer en politimann på det groveste.
  • Rent fysisk minner Michael Madsen om en blanding av Elvis Presley og Robert Mitchum. Han spiller sine roller i klassisk cool-stil, med et blikk som på samme tid er lidenskapelig og likegyldig, med en mine som gjør ham til uberegneligheten selv. I spennet mellom kontroll og ubalanse gjør han sine beste figurer; i filmer som «Donnie Brasco», «The Getaway», «The Doors», «Thelma & Louise», «Kill Me Again» og «Wyatt Earp». Hovedroller har han bare hatt i rett-på-video-perler som «Trouble Bound» og særlig «Man With A Gun», der han med utsøkt eleganse framstiller konfliktene til en leiemorder på et følelsesmessig umulig oppdrag.
  • Når man søker etter kildene for den uutgrunnelige minen til Michael Madsen kan det være nyttig å lese diktene hans. Ja, du leste riktig. Michael Madsen er poet. «Burning In Paradise» (1998) heter en samling som har med alt Madsen hittil har utgitt, et slags lyrisk selvportrett der han forteller om en mildt sagt kronglete barndom og oppvekst og om en tilværelse på den beryktede undersiden av den amerikanske drømmen. Man forstår at mannen har gått gradene, fra fengsel og fortvilelse til berømmelse og kunstnerisk triumf. I Charles Bukowski-aktige skildringer ramler han gjennom tilværelsens skyggeaktige avkroker, mens han refererer til forbilder som Clint Eastwood, Burt Lancaster, James Cagney, Lee Marvin, Elvis og Dennis Hopper, som for øvrig skriver i et forord at han synes Michael Madsen skriver bedre dikt enn Jack Kerouac.
  • «Jeg er blitt skutt, sydd igjen, sprengt i lufta, røntgenfotografert, dopa, bundet, innesperret, nedkjørt, brent, knivstukket, slått ned, og jeg har slått tilbake,» skriver Madsen i diktet «Tears». Og nå blir han til og med sendt på TVNorge.