En politisk reise

Jeg har vært på en politisk reise. En reise som gjorde at jeg ble medlem i SV og kalte meg sosialist i noen år, for så å forlate politikken. Politisk interessert, men partiløs - og sterk tilhenger av kapitalismen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

UNGDOMSRADIKALISMEN kan ta mange ulike retninger, og på 80-tallet var alt mulig. Noen ble pønkere og husokkupanter. Noen ble nynazister. Mange ble med i Unge Høyre og FpU. Å gå inn i et av 68-ernes litt slitne partier var i grunnen ikke spesielt kult. Likevel var det en del skoleflinke unge mennesker - som jeg - som gikk mot strømmen og ble venstresosialister under høyrebølgen. Hvorfor?

Sannsynligvis fordi venstresiden har en helt unik troverdighet når det gjelder arbeidet for et mer rettferdig samfunn. Den har et «godhetshegemoni». Mens andre kjemper for egne interesser, og dermed er egoister, jobber venstresiden for det de kaller solidaritet og fellesskapsløsninger.

Venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet har aldri kunnet mest om praktisk politikk, og den gang kunne ingen drømme om at SV skulle være med i en koalisjonsregjering. Men SV var opptatt av noe som var mye større og viktigere: De representerte det gode. Og ikke minst representerte de det gode overfor en del yrkesgrupper som har til felles at de både er viktige meningsbærere i samfunnsdebatten, som journalister, samfunnsforskere og lærere.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer