UNGDOMSRADIKALISMEN kan ta mange ulike retninger, og på 80-tallet var alt mulig. Noen ble pønkere og husokkupanter. Noen ble nynazister. Mange ble med i Unge Høyre og FpU. Å gå inn i et av 68-ernes litt slitne partier var i grunnen ikke spesielt kult. Likevel var det en del skoleflinke unge mennesker - som jeg - som gikk mot strømmen og ble venstresosialister under høyrebølgen. Hvorfor?

Sannsynligvis fordi venstresiden har en helt unik troverdighet når det gjelder arbeidet for et mer rettferdig samfunn. Den har et «godhetshegemoni». Mens andre kjemper for egne interesser, og dermed er egoister, jobber venstresiden for det de kaller solidaritet og fellesskapsløsninger.

Venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet har aldri kunnet mest om praktisk politikk, og den gang kunne ingen drømme om at SV skulle være med i en koalisjonsregjering. Men SV var opptatt av noe som var mye større og viktigere: De representerte det gode. Og ikke minst representerte de det gode overfor en del yrkesgrupper som har til felles at de både er viktige meningsbærere i samfunnsdebatten, som journalister, samfunnsforskere og lærere.