En politisk reise

Jeg har vært på en politisk reise. En reise som gjorde at jeg ble medlem i SV og kalte meg sosialist i noen år, for så å forlate politikken. Politisk interessert, men partiløs - og sterk tilhenger av kapitalismen.

UNGDOMSRADIKALISMEN kan ta mange ulike retninger, og på 80-tallet var alt mulig. Noen ble pønkere og husokkupanter. Noen ble nynazister. Mange ble med i Unge Høyre og FpU. Å gå inn i et av 68-ernes litt slitne partier var i grunnen ikke spesielt kult. Likevel var det en del skoleflinke unge mennesker - som jeg - som gikk mot strømmen og ble venstresosialister under høyrebølgen. Hvorfor?

Sannsynligvis fordi venstresiden har en helt unik troverdighet når det gjelder arbeidet for et mer rettferdig samfunn. Den har et «godhetshegemoni». Mens andre kjemper for egne interesser, og dermed er egoister, jobber venstresiden for det de kaller solidaritet og fellesskapsløsninger.

Venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet har aldri kunnet mest om praktisk politikk, og den gang kunne ingen drømme om at SV skulle være med i en koalisjonsregjering. Men SV var opptatt av noe som var mye større og viktigere: De representerte det gode. Og ikke minst representerte de det gode overfor en del yrkesgrupper som har til felles at de både er viktige meningsbærere i samfunnsdebatten, som journalister, samfunnsforskere og lærere.

POLITIKK HANDLER OM ideologisk hegemoni i samfunnsdebatten. Da vinner man lettere debatter om de konkrete sakene. Da kan man oppnå at NRK alltid spør om det er nok penger til velferd i statsbudsjettet og aldri spør om utgiftsveksten i budsjettet kan være skadelig for norsk økonomi. Eller at litt lavere vekst i et offentlig budsjett alltid blir beskrevet som en nedskjæring. Og dette er venstresidens viktigste seier i norsk politikk: Denne måten å stille spørsmål på er overtatt av langt flere enn noen relativt få venstresosialister som vil avskaffe kapitalismen. Dermed har SV et verdimessig hegemoni i den politiske debatten som går langt utover egen velgeroppslutning.

Nå er det mange som tilhører denne venstresiden som også er mest opptatt av egne interesser. Det gjelder for eksempel fagorganisasjoner, grupper i offentlig sektor og grupper som er helt avhengige av økonomiske tilskudd fra det offentlige. Men det geniale er at venstresiden har klart å omdefinere disse gruppenes egeninteresser til å være samfunnsinteresser og solidaritet. Mens for eksempel bedrifters behov for konkurransedyktige rammevilkår, slik at de kan ansette folk og betale skatt som finansierer velferd, er definert som egeninteresse og grådighet.

DET Å VÆRE stortingsrepresentant for SV handlet mest om to ting: Å argumentere mot forandringer når andre partier ville forandre, og å kaste mer penger etter gode formål enn de andre partiene.

Løsningen SV har hatt i opposisjon er ganske enkel. I stedet for å fremme en sammenhengende alternativ politikk var det to ting som gjaldt: Det ene var å være mot alle endringer som kom fra regjeringen og kalle det høyredreining og markedsliberalisme, også når AP var i regjering. Den andre var alltid å ha mer penger til alle formål, bortsett fra forsvaret. Mer penger var viktigere enn hva det er mulig å oppnå med penger. For eksempel skulle kraftkrise og klimaforpliktelser løses med en årlig milliard til å utvikle alternative energikilder. Nøyaktig hva milliardene skulle brukes til og at det kanskje ikke er tusen nye sol- og vindeksperter tilgjengelige over natten, spilte mindre rolle.

Jeg fikk etter hvert store problemer med å forstå hva som var så solidarisk og rettferdig med å svekke balansen i statsbudsjettet, i stedet for å prioritere mellom ulike formål. I et generasjonsperspektiv er det veldig lite solidarisk. Overfor skattebetalerne som skal betale for denne økte statlige pengebruken er det også lite solidarisk ikke å prioritere.

I NOVEMBER 1989 falt Berlinmuren, og delingen av Europa var slutt. Venstresiden burde feiret i gatene og satt i gang sin store debatt om hva et samlet Europa skaper av nye muligheter. Jeg var veldig klar til å ta den debatten. Om byggingen av et all-europeisk NATO og et sterkere EU som kunne sette samarbeid for miljø, sysselsetting og velferd øverst på dagsorden.

Problemet var at det var kapitalismen som vant den kalde krigen. Sosialismen brøt sammen fordi den ikke virket.

I stedet for å bli en seier for den gamle venstresidedrømmen om et samlet Europa, ble Berlinmurens fall snudd til et slags nederlag. Mange SV-veteraner så plutselig flere problemer enn fordeler ved både Tysklands og Europas gjenforening og skrev bøker om hvor ille alt var blitt. Debatten om et nytt Europa ble avlyst før den hadde startet.

Det var en sjokkerende erfaring å dra rundt i SVs lokallag og snakke om Europapolitikk i 1990 og -91. Jeg mente at samlingen av Europa var så viktig at ethvert internasjonalt orientert parti måtte ta en debatt om konsekvensene for egen politikk. Men tilbakemeldingen fra SVs lokallag var krystallklar: «Alt er som før. Vi tok standpunkt til EU i 1972 og trenger ingen ny debatt.»

EN LITT SKREMMENDE SIDE ved å delta sentralt i SV er at man får anledningen til å stifte bekjentskap med SVs internasjonale venner. I tillegg til relativt likesinnede partier i Danmark og Finland og et søsterparti i Sverige der partilederen kaller seg kommunist, består SVs internasjonale kontaktnett av flere såkalte eks-kommunistiske partier i øst og noen av Vest-Europas gjenlevende kommunistpartier som det franske, portugisiske og et par italienske. Og i tillegg en rekke kommunistiske mikropartier som ikke er i nærheten av å være representert i noe parlament.

I min tid på Stortinget hadde jeg den tvilsomme gleden av å delta på noen internasjonale møter i dette redselskabinettet av antiliberale og antidemokratiske krefter fra Europa, Nord-Afrika og Midt-Østen. En bedre vaksine mot sosialistpartier finnes neppe. Her er det en røre av konspirasjonsteorier og antivestlige og antimoderne holdninger. Flere mener i fullt alvor at fremveksten av muslimsk fundamentalisme og den beslektede terrorismen er et mindre problem enn USAs politikk.

Ikke alle i SV har vært like begeistret for å pleie nær omgang med diverse kommunistpartier og mikropartier i Europa. Erik Solheim ville heller styrke forbindelsene med miljøpartier som de grønne i Tyskland og Sverige og med de sosialdemokratiske partiene. Problemet er at disse partiene ikke vil ta i kommunistpartier med ildtang. Og da har SV valgt å beholde sine bånd til udemokratiske partier på venstresiden framfor å samarbeide med pragmatiske og resultatorienterte partier.

Utviklingen i Latin-Amerika og SVs holdning til regjeringene der kan bli en viktig målestokk for hvordan partiet orienterer seg internasjonalt framover. Det snakkes om at det har skjedd en kraftig styrking av venstresiden i Latin-Amerika. Og venstredreiningen i Latin-Amerika skal belønnes med norske bistandspenger. Det blir spennende å se hvilken side SV velger å støtte når Morales i Bolivia nasjonaliserer det brasilianske selskapet Petrobras\' eierandeler i Bolivia. Er det Lulas tro på utenlandske investeringer, eller Morales og Chavez sin sosialistiske konfiskeringspolitikk? Norge skal, ifølge Erik Solheim, hjelpe til med ekspertbistand. Men hvilke råd skal de få fra Norge om utenlandske investeringer og liberaliserte energimarkeder? De erfaringene vi har gjort her i Norge eller politikken SV har programfestet?

JEG BEGYNTE MIN POLITISKE REISE på venstresiden og skriver ting her som vil sørge for at jeg får en høyremerkelapp. Det er helt i orden. Men jeg tror vi gradvis vil gli over i en litt annen måte å betrakte hovedmotsetningen i politikken, ved å legge større vekt på noen konflikter som går på tvers av det som skiller de rød/grønne fra de borgerlige i Norge og på tvers av det som skiller Demokrater fra Republikanere i USA og Labour fra Tory i Storbritannia. Konflikter som kan være større innad i disse partiene enn mellom dem.

De viktigste skillelinjen i politikken vil handle om hvordan vi reagerer på effektene av økonomisk, teknologisk og kulturell globalisering. Skal vi bevare eller skal vi modernisere? Skal vi være et mer lukket samfunn eller et mer mangfoldig og liberalt samfunn?

JEG STEMMER IKKE lenger på SV. Ved de tre siste stortingsvalgene har jeg stemt en gang på Arbeiderpartiet og de to siste gangene på Høyre. På sitt beste er begge disse partiene, sammen med Venstre, opptatt av at vi må omstille for å mestre store forandringer framfor å hindre forandringer. De er for kapitalisme og globalisering. De er for arbeidsinnvandring, men for å stille krav om integrering til dem som kommer. De er opptatt av å sørge for at vi har et konkurransedyktig næringsliv og en effektiv og moderne offentlig sektor. Men samtidig er både Arbeiderpartiet og Høyre i posisjon mer eller mindre tvunget til å tilpasse politikken til andre alliansepartnere som vil bygge noen flere murer mot verden rundt oss.

Når jeg ved de siste valgene har stemt Høyre er det fordi jeg opplever at de, i større grad enn andre, har klart å gå i spissen for et offensivt politisk prosjekt for å gjøre Norge bedre i stand til å møte de store utfordringene globaliseringen bringer. Det gjelder særlig på to områder: for det første en offensiv satsing på økt kvalitet i utdanning og forskning. For det andre en offensiv satsing på en effektivisering og modernisering av offentlig sektor.

Næringslivet trenger en effektiv og kundeorientert offentlig sektor som er opptatt av å legge forholdene til rette, som ikke er en byråkratisk bremsekloss. Venstresiden burde være forkjemperne for en mer effektiv velferdsstat, for å hindre at flere private alternativer tar over. Men når venstresiden ikke tar utfordringen, skal den i hvert fall være glad for at noen vil gjøre velferdsstaten mer effektiv.

TROSS KRITIKKEN må det innrømmes at det er en sterkt formildende omstendighet at SV nå har gått inn i regjering og leder Finansdepartementet. Få er dyktigere til å beskrive hvordan for mye offentlig pengebruk skaper press i økonomien og skader velferden enn Kristin Halvorsen. SV er gjennom sin deltagelse i regjeringen også med på en restriktiv flyktningpolitikk, kjøp av nye jagerfly, deltagelse i samme krig som USA i Afghanistan, for gasskraftverk og for mer oljevirksomhet i Barentshavet.

Men jeg er ikke overbevist om at SVs politiske reise vil vare. I Thorbjørn Egners «Dyrene i Hakkebakkeskogen» ble reven overtalt til å bli vegetarianer av hensyn til fellesskapet - en slags sosialdemokratisk revolusjon i skogen ved hjelp av solidaritetsargumenter. Politikk er sjelden så sterkt preget av harmoni. Før eller senere vil det komme til konflikter som ikke lar seg løse ved at overtalelsesevner opphever naturlover. Miljøbevegelsen blir ikke for gasskraftverk. NOAS kommer ikke til å ville kaste ut afghanske asylsøkere. Muslimske fundamentalister blir ikke tilhengere av fredelig sameksistens med Israel og USA. Kort sagt: Reven blir ikke vegetarianer. Man må tåle strid og ofre «godhetshegemoniet» for å få til løsninger og beholde makt. Makten påvirker dem som sitter med den. Men det er ikke sikkert alle de gamle allierte blir med på denne ferden videre. Det politiske landskapet kan derfor komme til å se ganske annerledes ut i tiden som kommer.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel fra siste nummer av Samtiden, som lanseres i dag.

NÅ: Paul Chaffey har beveget seg mot NHO - og Høyre.