STERK DEBUT: Helga Flatland debuterer med en sterk bok, som blant annet kretser om kontrasten mellom krigen i Afghanistan og en norsk bygd.
Foto: Siv Seglem
STERK DEBUT: Helga Flatland debuterer med en sterk bok, som blant annet kretser om kontrasten mellom krigen i Afghanistan og en norsk bygd. Foto: Siv SeglemVis mer

En politisk roman som ikke er politisk

Helga Flatland skriver sobert om knugende krav og lammende sorg.

||| BOK: Tre barndomsvenner verver seg til de norske styrkene i Afghanistan. Bilen kjører på en landmine, og de kommer ikke levende hjem. Hvem var de? Hvorfor dro de? Og hva med familiene deres som får sønnene hjem i kister?

Det er utgangspunktet for Helga Flatlands debutroman. Hun har en original løsning på hvordan skrive om en velkjent trygg norsk oppvekst, og samtidig innlemme den store verden: En politisk roman som ikke er politisk, men eksistensiell.

HjerteskjærendeDette er ingen krigsbok. Vi er ikke engang i Afghanistan, annet enn i noen hjerteskjærende avsnitt der vi følger guttenes dødskamp.

Vi følger fire skjebner i fire delvis jeg frittstående jeg-fortellinger. Den første handler om Tarjei, en følsom intelligent gutt som blir vettskremt når slaktebilen kommer på tunet, eller når faren vil ha ham til å kjøre traktor. Tarjei er taus, flink og pliktoppfyllende, inntil han reiser til Afghanistan for å slippe det knugende presset fra faren om at han skal overta gården.

«Bondsk» taushetDen neste fortellingen handler om Tarjeis middelaldrende nabo, Jon Olav. Den åpner med bygdas sorg over de tre guttene som ikke kom hjem, og Jon Olavs fortvilelse over sønnens altfor overdrevne sorg over de tre guttene. Og endelig Tarjeis mor, Kjersti, En sprudlende byjenta som engang forelsket seg i en odelsgutt, og flyttet naivt og stormforelsket til bygda. Det ble et tungt liv.

Flatland har fått inn mye i denne boka, som handler om hjelpeløs «bondsk» taushet og knugende krav. Hun skriver i et sobert delvis lyrisk språk. Og har klart å variere de fire stemmene, blant annet gjennom å skrive to av fortellingene på nynorsk. Det fungerer overraskende godt.

Trist tyngdeAv de fire er det kanskje kvinnestemmen som fungerer dårligst. Den sprudlende jeg-stemmen gjør at den følelsesmessige lammelsen som tynger Kjersti, ikke riktig overbeviser. Flatland har sin styrke i å formidle det som ikke blir sagt.

Min favoritt er fortellingen til Trygve, et annet av ofrene. Han er en litt treg gutt med forståelsesfull familie og få venner. Ensomheten blir desto sterkere da han forelsker seg i nabogutten. En gjensidig forelskelse som er nydelig skildret i all sin triste tyngde.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 1. februar.

En politisk roman som ikke er politisk