En populistisk enehersker

Ett år etter at Putin kom tilbake som president, trer han fram som en folkets mann som søker et populistisk mandat som enehersker, skriver Morten Strand.

ENEHERSKEREN: Vladimir Putin vinker til sine undersåtter idet han forlater podiet etter å ha sett på militærparaden på De røde plass i Moskva tidligere denne måneden.Foto: AFP / KIRILL KUDRYAVTSEV / NTB Scanpix
ENEHERSKEREN: Vladimir Putin vinker til sine undersåtter idet han forlater podiet etter å ha sett på militærparaden på De røde plass i Moskva tidligere denne måneden.Foto: AFP / KIRILL KUDRYAVTSEV / NTB ScanpixVis mer
Meninger

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Vladimir Putins 3. presidentinnsettelse i mai for et år siden var en PR-messig katastrofe. Moskvas gater var tomme da han ble kjørt inn til Kreml for å avlegge ed, det var ingen feiring i gatene. Dagen før hadde det igjen vært store demonstrasjoner mot ham. Flere titusener hadde krevd hans avgang til tross for at han hadde slått tilbake mot sine motstandere - store deler av middelklassen i de store byene - og hadde vunnet valget. Med nesten 64 prosent av stemmene i ryggen var seieren så klar at de fleste var enige i at han hadde et demokratisk mandat til tross for at vestlige observatører påpekte uregelmessigheter under stemmeopptellingen, og til tross for at de store mediene var kontrollert av regjeringen. I Russland og i omverdenen spurte man seg, hva nå?

ETT ÅR ETTERPÅ vet vi langt på vei svaret. I det ytre er demokratiet ytterligere rullet tilbake. Flere nye lover for å knekke opposisjonen er vedtatt, og gamle lover brukes av et politisk styrt rettsvesen til å knekke de opposisjonslederne som ennå ikke har gitt seg. Loven om at en rekke menneskerettighets- og demokratiorganisasjoner som har fått støtte fra utlandet er pålagt å kalle seg «utenlandsk agent» er den mest oppsiktsvekkende. Makta ter seg uten sjenanse, og nærmest demonstrativt uttrykker hvor mye faen den gir i hva omverdenen måtte mene om hva den gjør. I tillegg er den verbale konfrontasjonen med Vesten trappet opp. De som hadde håpet på en dialog med opposisjonen etter demonstrasjonene vinteren og våren 2012 har blitt grundig skuffet. Det motsatte har skjedd.

DETTE ER TING vi kan observere. Men hva skjer av ideologiproduksjon og politisk tenking i Putins nye administrasjon? Tidligere denne måneden sa visestatsminister Vladislav Surkov opp sin jobb. Surkov var ingen hvem som helst i det politiske systemet skapt av Vladimir Putin. Mange vil si at Surkov var systemets arkitekt. Han var Putins stabssjef og sjefideolog fra 2000 til 2008, og fortsatte også som stabssjef for Dmitrij Medvedev da han var president fra 2008 til 2012. Det var Surkov som var arkitekten bak innføringen av «det styrte demokrati», et system med valg som gir legitimitet, men der valgene ikke gir praktisk rom for politisk endring, eller maktskifte, fordi systemet er manipulert.

NÅ ER DET INGEN som tror at Surkov gikk av fordi han dypest sett ville. Han hadde mistet sin makt etter demonstrasjonene mot Putin i forbindelse med parlamentsvalget i 2011 og presidentvalget i 2012. Det er grunn til å tro at Surkov mistet sin makt som systemets sjefideolog fordi systemet ikke klarte å forhindre demonstrasjonene som rystet regimet. Surkov, som sto bak ungdomsorganisasjonen Nasji, som mobbet det britiske og estiske ambassadøren, og fysisk forhindret opposisjonen i å arrangere møter, møtte ikke lenger den nye tids krav til politisk kontroll. Derfor er det interessant at han i vår gikk inn for et topartisystem med reell politisk konkurranse. Det var så man kunne tro at han skjønte at trollet han hadde skapt hadde begynt å leve sitt eget liv. At han ville prøve å putte det tilbake i esken.

DEN VIKTIGE JOBBEN til Surkov som presidentens stabssjef ble overtatt av Vyatseslav Volodin da Surkov ble degradert til 1. visestatsminister for litt over et år siden. Siden da har nye lover som skal gjøre det umulig for opposisjonen å operere blitt vedtatt, den nasjonalistiske retorikken har fått ny kraft, og samarbeidet med kirken har blitt stadig mer synlig. Ifølge Putin så er det som står på spill intet mindre enn «å bevare Russlands nasjonale karakter, dets tradisjoner og røtter, sammen med dets åndelige og kulturelle arv».

SJOKKET ETTER demonstrasjonene ser ut til å ha forandret Putin-regimets karakter til å bli enda mer autoritært. Og det populistiske ved regimets karakter er ytterligere forsterket. Putin har de siste månedene hatt flere møter direkte med «folket». Den siste direkteoverførte utspørringen av ham var rekordlang, og varte i nesten fem timer. Han mestrer temaer ned til minste detalj, og nærmest demonstrerer at han kan og vil styre eneveldig. «Folkefronten» han har tatt initiativet til er dessuten møter med representanter for profesjoner, som får tankene til å gå tilbake til korporativismen. Var det noen som for 20 år siden snakket om slutten på historien?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.