En posørskravlers bekjennelser

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

SKRAVLING: Jeg tilhører den norske skravleklassen, nærmere bestemt den delen av den som gjør mye for å få noen minutter i rampelyset ut fra faglig eller politisk overbevisning. Vi posørskravlere går gjerne hardt ut, vi benytter oss av bestemte stilistske grep, vi driver ofte med personangrep og har nesten alltid oppsiktsvekkende emner eller synspunkter. Vi lar naturligvis ingen anledning gå fra oss til å bli hørt og sett, sånn som nå for eksempel. Så takk skal du ha, Hedvig Skonhoft Johannesen, for din skarpsindige sosiologiske analyse i Samtiden nr. 3 2006, gjengitt i Dagbladet 6.9.La meg først gi deg litt mer empiri når det gjelder min skravling. Allerede i femårs-alderen var jeg en notorisk skravlebøtte. Jeg husker at jeg skulle jeg få 1 krone av bestefaren min hvis jeg kunne greie å holde kjeft i fem minutter. Det greide jeg selvfølgelig ikke, etter tre minutter bare måtte jeg spørre ham hvor lang tid det var igjen. Da jeg begynte på skolen ble skravlingen et stadig større problem, jeg fikk nedsatt oppførselskarakter på grunn av frekke kommentarer, utidige spørsmål og masete utspill, «Tommy forstyrrer undervisningen med sin evinnelige skravling», var den triste meldningen til mor og far i karakterboka i 6 klasse.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer