En posørskravlers bekjennelser

SKRAVLING: Jeg tilhører den norske skravleklassen, nærmere bestemt den delen av den som gjør mye for å få noen minutter i rampelyset ut fra faglig eller politisk overbevisning. Vi posørskravlere går gjerne hardt ut, vi benytter oss av bestemte stilistske grep, vi driver ofte med personangrep og har nesten alltid oppsiktsvekkende emner eller synspunkter. Vi lar naturligvis ingen anledning gå fra oss til å bli hørt og sett, sånn som nå for eksempel. Så takk skal du ha, Hedvig Skonhoft Johannesen, for din skarpsindige sosiologiske analyse i Samtiden nr. 3 2006, gjengitt i Dagbladet 6.9.La meg først gi deg litt mer empiri når det gjelder min skravling. Allerede i femårs-alderen var jeg en notorisk skravlebøtte. Jeg husker at jeg skulle jeg få 1 krone av bestefaren min hvis jeg kunne greie å holde kjeft i fem minutter. Det greide jeg selvfølgelig ikke, etter tre minutter bare måtte jeg spørre ham hvor lang tid det var igjen. Da jeg begynte på skolen ble skravlingen et stadig større problem, jeg fikk nedsatt oppførselskarakter på grunn av frekke kommentarer, utidige spørsmål og masete utspill, «Tommy forstyrrer undervisningen med sin evinnelige skravling», var den triste meldningen til mor og far i karakterboka i 6 klasse.

MEN DET FANTES en effektiv måte å hanskes med oss skravlere på, nemlig ved simpelthen å stemple oss som skravlere. I min oppvekst var dette en velbrukt og effektiv teknikk når det gjaldt å stoppe kjeften på kvinner, men den kunne med hell også brukes overfor alle andre som sa, mente eller hevdet for mye. På den måten slapp omverden å ta standpunkt til innholdet i det som ble sagt. Alle ubehagelige synspunkter ble forbigått i taushet. «Det er jo bare noe de skravler om.» Når noen av oss (vi var tre i min klasse) rakk opp hånden, så læreren gjerne en annen vei, og sa vi noe, ble vi møtt med taushet, irritasjon eller kjeft. Selv de gangene vi gjenfortalte leksa like godt som klassens mønsterelev var det grunn til mistanke. For med slike skravlebøtter kunne man jo aldri vite hva det var som stakk under. Men vi var ikke alene. For 40 år siden var også de fleste sydlendingene skravlete, i hvert fall for oss som vokste opp i Porsgrunn og Hydrorøyken. Sjøfolk og andre langveisfarende kunne fortelle oss, at «folk nerafra» hadde et oljet snakketøy, men at de ikke alltid hadde rent mel i posen. De var fargerike og morsomme, fulle av fakter, dikkedarer og overtalelseskunster, men nettopp derfor også farlige for trauste nordmenn. De var som all sydlandsk mat godt krydderet. Og hvilken funksjon hadde nå egentlig krydderet, enten det var retorikk eller hvitløk? Jo det dekket over noe. Det var ren og skjær forførelse, og tok fokus bort fra råstoffet, den bakenforliggende og egentlige sannheten. En av våre naboer gikk så langt som å hevde at de tyrkerne som drev Porsgrunns første pizzarestaurant strødde et mystisk stoff; oregano oppå pizzaen, men at det egentlig var narkotika, og at «når ungdommane får i seg det hopper de ut av vinduet fordi de trur de kan fly».

TV ER LIK FORFØRELSE. Derfor hører naturligvis vi i skravlerklassen hjemme nettopp der, vi som i følge Hedvig Skonhoft Johannesen egentlig er ute etter å bygge oss selv som merkevare. Men nå er vi altså blitt gjennomskuet, og jeg forstår endelig hvorfor mitt eget fagmiljø i kunstverden har gitt en så slapp respons på mine oppfatninger og synspunkter: Å være på TV er nesten like mistenkelig som det å være populær blant studentene sine eller å kunne snakke om vanskelige temaer slik at folk også utenfor fagmiljøene kan forstå det.Et lite øyeblikk trodde jeg nesten at Hedvig Skonhoft Johannesen med sitt tabloide utspill, selv hadde falt for fristelsen til å bli en posørskravler. Men så kom jeg til å tenke på at mistenkeliggjøring jo, ikke bare er fattigmannstrøst, men også en fundamental del av hennes eget fag sosiologien.