SKRAVLING: Jeg tilhører den norske skravleklassen, nærmere bestemt den delen av den som gjør mye for å få noen minutter i rampelyset ut fra faglig eller politisk overbevisning. Vi posørskravlere går gjerne hardt ut, vi benytter oss av bestemte stilistske grep, vi driver ofte med personangrep og har nesten alltid oppsiktsvekkende emner eller synspunkter. Vi lar naturligvis ingen anledning gå fra oss til å bli hørt og sett, sånn som nå for eksempel. Så takk skal du ha, Hedvig Skonhoft Johannesen, for din skarpsindige sosiologiske analyse i Samtiden nr. 3 2006, gjengitt i Dagbladet 6.9.La meg først gi deg litt mer empiri når det gjelder min skravling. Allerede i femårs-alderen var jeg en notorisk skravlebøtte. Jeg husker at jeg skulle jeg få 1 krone av bestefaren min hvis jeg kunne greie å holde kjeft i fem minutter. Det greide jeg selvfølgelig ikke, etter tre minutter bare måtte jeg spørre ham hvor lang tid det var igjen. Da jeg begynte på skolen ble skravlingen et stadig større problem, jeg fikk nedsatt oppførselskarakter på grunn av frekke kommentarer, utidige spørsmål og masete utspill, «Tommy forstyrrer undervisningen med sin evinnelige skravling», var den triste meldningen til mor og far i karakterboka i 6 klasse.