En president som lyttet

I dag begraves Ronald Reagan. Mikhail Gorbatsjov deltar under minnesermonien, og skriver her om sin gamle motstander.

MOSKVA:

USAs 40. president var en uvanlig mann som i løpet av sitt lange liv så øyeblikk av triumf, som møtte medgang og motgang og fikk gleden av å oppleve ekte kjærlighet.

Det kan virke som et tilfeldig sammentreff at Reagans andre presidentperiode falt sammen med framveksten av en ny sovjetisk ledelse. I virkeligheten var det innledningen til viktige begivenheter i verdenshistorien. Ronald Reagan brukte sin første presidentperiode til å gi amerikanerne stoltheten og selvtilliten tilbake. Han appellerte til folkets tradisjoner og optimisme, til den amerikanske drømmen og så det som sin viktigste oppgave å styrke USAs økonomi og militære makt. Dette ble fulgt opp av en konfrontasjonsretorikk mot Sovjetunionen, og mer enn retorikk - av en hel rekke hendelser som vakte bekymring både i vårt land og blant mange mennesker rundt om i verden. Det viktigste ved Reagan så ut til å være hans antikommunisme og at han ble sett på som en hauk som kalte Sovjetunionen for «ondskapens imperium».

I REAGENS

andre presidentperiode ble det lagt vekt på helt andre målsettinger. Jeg tror han innså at det først og fremst er fredsstifterne som gjør seg fortjent til en plass i historien. Dette var også i overensstemmelse med Reagans meninger basert på erfaringer, intuisjon og kjærlighet til livet. Her fikk han støtte av sin kone og venn Nancy, og jeg er sikker på at hennes rolle vil bli verdsatt på behørig vis.

Ved vårt første møte i Genève i 1985 representerte jeg et Sovjetunionen i forandring. Den nye sovjetiske ledelsen kunne selvsagt ha fortsatt på den samme, gamle måten. Men vi valgte en annen kurs fordi vi så hvor kritisk situasjonen var i vårt eget land og fordi vi forsto at atomvåpenkappløpet var i ferd med å drive menneskeheten mot avgrunnen. Vi var nødt til å fjerne oss fra kanten av stupet. Dialogen president Reagan og jeg innledet, var vanskelig. For å komme til enighet, spesielt i spørsmål om våpenkontroll og sikkerhet, måtte vi rive ned en mur av mistillit, problemer og fordommer. Jeg vet ikke om det hadde vært mulig å komme til enighet, eller om vi hadde klart å få gjennomført avtalene, hvis det hadde sittet en annen person ved roret på den amerikanske regjeringsskuta. Reagan sto riktignok på høyresida i amerikansk politikk. Men han holdt fast ved sine meninger, som man kunne være enig eller uenig i, uten å være dogmatisk. Han var åpen for forhandlinger og samarbeid. Og det viktigste for meg: Han hadde det amerikanske folkets tillit.

DET ENDELIGE

resultatet viste at dialogen vi hadde holdt fast ved, i aller høyeste grad hadde vært berettiget. Ved en seremoni i Det hvite hus i 1987 undertegnet vi INF-avtalen, som satte i gang prosessen med reell nedrustning. Vi hadde ulikt syn på hvilken vei som fører til en verden fri for atomvåpen, men det faktum at vi fastsatte det som mål under vårt møtet i Reykjarvik i 1986, var med på å bryte automatikken i rustningskappløpet.

Mens vi førte samtaler om disse viktige spørsmålene, forandret forholdet seg mellom våre to land. Gradvis ble det bygget opp et tillitsforhold, som ble satt på prøve gjennom konkrete handlinger. Også vi forandret oss i løpet av denne prosessen. Og våre synspunkter.

Jeg tror ikke det var tilfeldig at president Reagan under sitt Moskva-besøk sommeren 1988 på spørsmål fra en reporter svarte at han ikke så på Sovjetunionen under perestroikaen som noe «ondskapens imperium».

DEN VIKTIGSTE

lærdommen vi kan trekke av disse årene, er etter min mening at vi trenger en dialog som ikke må brytes, uansett hvilke utfordringer og problemer vi står overfor.

Under møtene med Ronald Reagan i årene som fulgte, forsto jeg at det var dette Reagan så som vår arv til den nye generasjonen av politiske ledere. Gjennom det personlige forholdet som utviklet seg mellom oss i årenes løp, lærte jeg å sette pris på Ronald Reagan som menneske. Som en ekte leder, en mann av sin verden og en optimist, gjennomførte han livets lange reise med verdighet.

På en modig måte klarte han å forholde seg til den grusomme sykdommen som skulle legge en skygge over hans siste leveår.

Han har gjort seg fortjent til en plass i historien og i folks hjerter.

© New York Times, norsk

enerett Dagbladet.

Oversatt av Marit Jahreie.