CORNY FUNKFEST: Konserten med tidligere Talking Heads-vokalist David Byrne var corny og pussig på en bra måte, mener Dagbladets anmelder, som utnevner Byrne til professor i musikalsk galskap. Foto: KRISTIAN RIDDER-NILSEN
CORNY FUNKFEST: Konserten med tidligere Talking Heads-vokalist David Byrne var corny og pussig på en bra måte, mener Dagbladets anmelder, som utnevner Byrne til professor i musikalsk galskap. Foto: KRISTIAN RIDDER-NILSENVis mer

En professor i musikalsk galskap

Hvit manns funkfest med David Byrne.

KONSERT: David Byrne ser ut som en mellomting av filmregissør Jim Jarmusch og skuespiller George Clooney. Bare rarere. Under den uryddige grå manken finner vi en av rockuniversets mest uangripelige karakterer — en mann hvis nerdete cool gir ham blankofullmakt til å gjøre i prinsippet hva som helst på en scene. Han kan gjøre en slags moonwalk og spille gitar i halvkoreograferte bevegelser sammen med danserne sine.

Rart og teit
Det ser ganske rart og iblant litt teit ut, men det blir aldri helt feil — snarere corny og pussig på en bra måte. Professoratet i musikalsk galskap er ikke gått ut på dato.

Nå handlet ikke konserten på Sentrum Scene i går kveld om å kjempe om oppmerksomhet i musikalnæringen («Mamma Mia» hadde premiere rett borti gata samtidig), selv om det var noe umiskjennelig Broadway-aktig — eller off Broadway, kanskje — over hele opplegget.

Når Byrne først setter så vidt stramme repertoarrammer som han gjorde i går — sanger hvor han og Brian Eno har samarbeidet — så har det vel vært vanskelig å gjøre det streit rett opp og ned, flinke musikere og ikke noe mer. Han har i stedet valgt å iscenesette det hele med noe visuelt iøynefallende, matche de oppstemte, gledesframbringende verdensmusikkrytmene (hovedsakelig afropop) med teatralsk bevegelse og ekstra nivåer av energi.

Og det foran et i utgangspunktet kresent publikum som vel i utgangspunktet synes dansere er noe forstyrrende som artister Madonna og Britney kan holde seg med. Men danserne forstyrret ikke en strålende musikalsk kveld på noen måte. En knallsterk, allsidig rytmeseksjon og en Byrne harvende på elgitaren med kantete presisjon og relativt lite alderspreget i stemmen, gjenskapte Byrne/Eno-katalogen (to duoplater og noe fra Talking Heads-tida) med både kraft og eleganse.

Løft
Det ble en hvit manns funkfest ispedd de mer reflekterende country- og poplåtene fra fjorårets «Everything That Happens Will Happen Today». Og det ble et forutsigbart løft i publikumsresponsen ganske nøyaktig en time ut i konserten, da han skjøt ut Talking Heads-klassikeren «Once In A Life Time», noen magiske minutter ned den bredeste minnegata det var mulig å oppdrive i Byrne-land i går kveld. Det vil si, helt fram til minnegata ble en motorvei med «Burning Down The House» som nest siste ekstranummer. Med David Byrne iført tyllskjørt. Herlig.